Jeg savner flere kvinnelige macho-filmer. Du vet: Sånne filmer med «En mann. Ett gevær. En hær.»-filmer, der en supersterk jævel vinner over hele verden på egenhånd.
Gjerne en supersterk jævel som tidigere pleide å være hele skolens pingle, men som trente og trente og jobbet og jobbet, gråt blod og spyttet svette og kom ut som supermann på andre siden.
En Rocky-type som forteller at å tape er ikke det samme som å bli slått knock-out: Å tape er å gi seg.
Da jeg var en liten RU-jente, var mantraet at jenter kunne løse allverdens problemer hvis de bare gjorde det i fellesskap.
Var du redd for å gå opp på talerstolen, var det bare å ta med en venninne.
Var du redd for å holde innlegg i debatten, kunne vi ha kvinnesamling før den begynte å skrive innlegget ditt sammen med deg.
Dessuten gikk kvinnepolitisk ansvarlig opp i plenum da debatten begynte og sa at det ikke var lov å klappe etter noen innlegg:
Jentene kunne bli redde for at de ikke ville få applaus. Du ble passet på og dyttet frem og fikk hjelp til den minste ting.
Problemet mitt med kvinnekollektivet RU skisserte er at som dame, eller nærmere bestemt som menneske, gjør du storparten av de skumle tingene i livet ditt alene.
Du går hjem i mørket alene. Du betaler regningene dine alene. Du går på jobbintervju alene. Du må drepe edderkoppene alene. Det det er sjelden det kommer noen og hjelper deg.
Min viktigste fiende heter offerrollen.
Offerrollen er et sett med unnskyldninger og beklagelser som forhindrer meg i å gjøre ting og som gir meg lov til å synes synd på meg selv fordi jeg ikke får gjort ting.
Offerrollen sier ikke «Jeg tør ikke». Offerrollen sier at «Stakkars deg, det er ikke rart du er redd! Du har jo blitt kjemperedd i den typen situasjoner før.
Folk burde være mer hensynsfulle og ikke tvinge deg til å betale skatt, du som har så angst for skjemaer på grunn av Vanskelig Grunn X.»
Offerrollen går ofte under dekknavnet Askepott. Askepott og jeg har kranglet mye i det siste.
«Fy faen, Askepott,» sier jeg. «Du hadde jo ikke trengt å stille opp 500% for dem som mishandlet deg mens du egentlig ville sy kjole?
Du kunne sagt nei? Du kunne rømt? Du kunne kranglet? Du kunne lurt deg unna? Jeg mener: Musene og fuglene måtte sy klær til deg? WTF?
Og når stesøstrene rev kjolen i stykker, hva gjorde du da? Løp du opp til syskrinet, fikset den og bestilte hestedrosje?
Nei, du gikk ut i hagen og slang deg gråtende på et gresskar. Og siden du bor i en Disney-film, kom det en god fe og fikset kjolen.
Det er bare det at alle vi andre bor i en verden med slemme stesøstre, men uten snakkende mus og gode feer.
Askepott, Askepott. Hva skulle du gjort? Vært bitter over at du aldri kom deg på ball fordi det ikke var nok magiske hjelpere i livet ditt? Ta ansvar.»
Rambo, derimot, får en pil gjennom magen og river den ut, tømmer krutt i såret og tenner på, slik at det brenner igjen. Så dreper han fienden med pilen og løper videre.
Noen ganger kjefter jeg på Rambo og sier til ham at han burde bedt noen om hjelp. En lege, f.eks.
Likevel skulle jeg ønske at jeg hadde vokst opp med historier om damer som tok vare på seg selv, ikke tok ikke ga opp om de møtte motstand og skjøt ned noen helikoptere med pil og bue.
Jeg er hun sure kjipe når jenter rundt meg begynner å snakke om ting som er vanskelig.
Hvis du har en fæl kjæreste, må du enten ta opp med ham hva som er galt eller gjøre det slutt. Det hjelper ikke en skit med store doser sympati og ingen forslag til løsninger.
Har du for mye å gjøre på jobben, hjelper det ikke å klage til venninner på café. Det hjelper å si fra seg oppgaver og stryke i kalenderen.
Hvis du lever som om konflikt ikke er noe alternativ og som om nei ikke eksisterer i vokabularet ditt, er det bare du selv som kan hjelpe deg ut av den klemma.
Og den eneste måten er ved å ta de vanskelige konfliktene, si de vanskelige, avvisende ordene, lappe sammen ballkjolen og skyte ned helikopteret med pilen du pleide å ha i magen.
Jeg pleier å holde denne lille talen til meg selv når ting går på tverke:
«Du er ikke et offer. Du har alltid et valg. Du har makt til å endre ditt eget liv.»
Det redder ikke verden. Det løser ikke alle problemer. Men det setter meg istand til å løse storparten av mine.