0803

0803-bloggen er slutt for i år.
Til alle som har deltatt med innlegg og kommentarer: Tusen takk!

Det har vært spennende å åpne siden hver eneste dag, og vi i redaksjonen er enige om at vi vel aldri har hatt så mange gode innlegg som i år. Det er en rekord vi håper å slå allerede til neste år.

For vi avslutter selvfølgelig med å si på gjensyn!

6 Comments »

Etter å ha fått toggåing inn med morsmelkserstatninga (man er da et ekte 70-tallsbarn) har jeg et anstrengt forhold til organisert subbing i utakt igjennom bygatene. Da jeg var barn gikk det alltid et tog: for selvbestemt abort, mot EEC, mot den sovjetiske invasjonen av Afghanistan (den var svært omdiskutert i heimen), det var 1. mai og det var 8. mars (få 70-tallet var det til og med to kvinnedagstog pga politisk uenighet. Vi gikk alltid i kvinnefronten sitt). Kvinnedagen var liksom første vårdag for de røde og sterke i troen og derfra gikk det slag i slag.  

Som barn var selvsagt apellene det aller verste med å skulle demonstrere, de varte og rakk og ble alltid formidlet via en sprakete megafon (eller i beste fall ett råttent høyttaleranlegg) som spiste opp slutten av alle setningene. Talene var viktige for de voksne å få med og de apllauderte gode poenger med den dumpe lyden av tovede ullvotter. Deretter fulge en lang marsj gjennom byen mens reaksjonære mennesker sto på fortauet og buet etter oss.

Dagen ble avrundet på et eller annet røyfullt ølsted hvor de kunne diskutere apellene og de interne maktkampene mellom alle de forskjellige fraksjonene av feminister og/eller kommunister. Det hele var langtekkelig og ganske kjedelig når en var liten og ikke helt visste hva selvbestemt abort eller “Nei til kvinnen som salgsvare” egentlig betydde.

Etter at jeg har blitt stor nok til å bestemme selv har jeg derfor ikke gått i så mange tog, og jeg gjorde det ikke sist lørdag heller. Men jeg så på tog som den foræderen jeg er. For jeg får selvsagt dårlig samvittighet.

Men jeg ble nok enda en gang overbevist om at toggåing ikke er min foretrukne kommunikasjonsform. Men jeg får dårlig samvittighet fordi det tross alt er en av ytterst få feministiske markeringer som foregår i byrommet og fordi jeg jo sympatiserer med saka. Det som overbeviste meg denne gangen, forutenom mine forutinntatte antipatier, var parolene:

* Kriminaliser horekundene NÅ!

Dette var selvsagt hovedparolen og ikke en parole jeg kunne gått under. Jeg har forsøkt å blogge om emnet noen ganger, men har vel endt opp i et eller annet vakum hvor jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva jeg egentlig synes er den beste løsningen. Dessuten ble jeg ikke annet enn illsint når jeg så en person vandre rundt med en plakat hvor hun oppfordret til nedleggelse av Pro-senteret. Å kjempe for nedleggelse av et av særdeles få støttetiltak for kvinner som faktisk føler seg tvunget til å selge kroppen sin er ikke annet en uhyre usympatisk og lite solidarisk med de som faktisk har størst behov for støtte og hjelp.

* Hev kvinnelønna! Likelønn nå!

Denne kunne jeg selvsagt allid slengt meg med på. Selv om jeg ikke er helt overbevist om at løsningen utelukkende ligger i heving av kvinnelønna for å få likelønn her til lands. Hadde det vært en parole som oppfordret menn til å ta større del av bære- og trøste oppgavene her til lands hadde jeg følt meg mer bekvem.

* 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon!

Dette er jo en gjenganger fra langt tilbake. Det har visst ikke hjulpet noe særlig og jeg vet ikke om jeg har tro på at velferdsstaten kan bestå hvis folk skal jobbe såpass lite.

* Likestill skift og turnus nå!

Dette er kanskje den beste parolen, som beskriver et konkret tiltak for å få opp kvinnelønna (hm - merker at jeg liker det begrepet veldig dårlig). Men jeg må innrømme at dette ikke akkurat er en parole jeg identifiserer meg sterkt med siden jeg er kontorrotte med høyt studielån som ikke har så mye kompensasjoner at det gjør noe.

* Avtalefestet pensjon skal bestå! Det gir vi oss aldri på!

Hm - og når ble AFP en feministisk kampsak? Dessuten vil det gå dårlig med min egen pensjon en gang i fremtiden hvis alle 68′erne skal ta ut AFP.

* Befolkningsveksten begynner ikke alltid på soverommet - Ja til assistert befruktning for lesbiske!

Ikke uenig i denne heller. Men syns vel strengt tatt ikke det er en feministisk kampsak og de trenger bare reise til København for å oppnå det. 

* Nei til abortregister! Forsvar abortloven!

Forsåvidt enig i den også, samtidig som jeg ikke helt vet hvorvidt registret kan sees som en trussel mot loven.

* Fred og trygghet for afghanske kvinner! Hent soldatene hjem!

Så det er norske soldater som fører til undertrykkelsen av afghanske kvinner? Jeg vet jeg er vanskelig nå, men litt logikk bør en vel kunne forvente av en parole?

* Til kamp mot kjønnslemlestelse!

Så vi kan kjempe mot kjønnslemlestelse ved å gå i tog? Tror ikke det. Det finnes andre og bedre midler, midler som til og med kanskje virker.

* Ikke «bare flørting» - si nei til seksuell trakassering!

Nok en gang en teit paroleretorikk. Selvsagt sier jeg nei til seksuell trakssering! En parole om trygge gater hadde faktisk vært mer på sin plass.

* Kamp mot incest og seksuelle overgrep mot barn!

Dette syns jeg heller ikke er en feministisk kampsak. Selv om jeg selvsagt er enig.

* Rosa prinsesser og tøffe superhelter? Nei til snevre barndommer!

Gode intensjoner bak denne parolen også. Men hva med å demonstrere for Barbiefrie barnehager og bedre pedagogiske virkemidler for å bekjempe kjønnssterotypier?

* Full barnehagedekning! Flere førskolelærere!

Enig, men dette bør være en allmenn kampsak og ikke noe som kan sorteres under feminisme.

* Veto mot EUs tjenestedirektiv! Ja til likelønn!

Her kan jeg altså si det samme som over.

Det var noen paroler som gikk på internasjonal solidaritet også, det var til og med noen som vaiet med et Che Guevara flagg og hva det har i et 8. mars tog å gjøre vites ikke.

Alt i alt må jeg nok konkludere med at det var helt riktig av meg ikke å gå i noe tog. At Gerd Liv Valla var satt opp som hovedtaler gjorde ikke akkurat saken noe bedre. Tog er nok ikke noe for meg uansett hvor mye av en møkkadame jeg føler meg når jeg sier det.

3 Comments »

Kjenner du stor motstand når jeg påstår det? Mener du at jeg tar feil, eller føler du at dette gjelder (absolutt) ikke deg, at vi har kommet mye lenger enn som så?

Jeg pleier ikke å generalisere, men i dette tilfellet gjør jeg det. Av den enkle grunn at det jeg ser mest av, er nettopp dét; kvinner som fortsatt tekkes mannen. Gjerne uten å være ordentlig klar over det selv. Og iallefall så er ikke dette noe som helt vil erkjennes, iallefall ikke i disse perspektiver, verken for seg selv eller andre. For motkulturen nå er å vise “verden” hvor frigjorte og selvstendige kvinner er.

Men er du det?

Isåfall vil jeg si at brodden på det, på langt nær er tatt, hvis det er dét du vil. Det mannlige kjønns definering av kulturelle koder mann og kvinner imellom, er fortsatt grunnlinjen vi spiller oss selv ut fra.

Eller hva er det som gjør at kvinner oppfører seg som et objekt med en underliggende, eller svært overliggende, hensikt i å bli sett og hørt for alt det er verdt, og som gjør det meste for å oppnå å bli likt og begjært? Om det koster henne hennes egen selvrespekt, noen sosiale tap, eller whatever, spiller ingen rolle. En kvinne kan lett bli en bitch uten å nøle, for å tilfredsstille både det kvinnelige og mannlige aspekt. Vi snakker her om en type kvinne som går i bresjen i en slags indirekte kamp kvinner imellom, som går utpå rangeringen hos mannen, og som på mange måter går utpå å tekke mannens ego. Kvinner kan bli riktig så stygge mot det som truer hennes egen posisjon i “kvinne-verdenen” og i forhold til mannen. Bitch-rollen er kvinnens macho-brøl, så og si. Så maskerer man det litt, og bedyrer at det er fordi kvinnen vet hva hun fortjener. Go for it, girl! osv.

Jeg syns det fortsatt vitner om at kvinner ikke har funnet sin integritet.

Hva er det som gjør at en kvinne velger å legge ut babe-bilder av seg selv på nettet, når hun vil gi verden en bit av seg? Jo, hun vet hun får mer oppmerksomhet fra mannen på den måten, og det er jo akkurat det hun vil ha. Oppmerksomhet fra mannen. På mannens premisser.

Har du tenkt på at det er Kvinnen selv som skaper Mannen slik? Vi spiller roller for hverandre. Vi skaper hverandre gjennom disse rollene.

Eksempelvis: kvinnen følger mannens spilleregler, gjerne ubevisst (det er innlært gjennom generasjoner, fra media, osv, og er fortsatt det som beskriver samtiden vår, som sagt: vi lever under disse kulturelle retningslinjer ennå, dette er den store blindsonen vi alle har),tekker han- sånn at han kan være Mannen som hun har skapt han gjennom sine handlinger. Også klager hun på ham etterpå. Og kjemper innbitt mot en bitterhet som blir større og større, ettersom åra går.
En trygg kvinne blir ikke bitch-like. Å ta på seg bitch-rollen vitner mer om en fallitterklæring overfor begge kjønn, framfor at det er en makt-og posisjonsdemonstrasjon (som man motiveres av at det skulle være). For det er jo det bitcher egentlig vil vise, at de fortsatt spiller en rolle, at de fortsatt har makt og kraft til å gi store skjellsettende effekter. De tror seg dette mistet. The bitches wanna rule the party (or planet?). Også er det hele kanskje en stor misforstått selvtillits-issue? En protest mot underkastelsen som man ikke er seg bevisst engang.
Kvinner gjør mye for å bli sett. Men aller mest vil de bli hørt. Om kvinner føler seg underlegne, har de intelligens og kløft nok til å forstå hva de må gjøre for å oppheve den følelsen.

Vi mennesker er nå en gang slik, at vi trenger hverandre for å oppleve oss selv. Vi er sosiale dyr, hvor parringsleken er det essensielle som ligger til grunn for mye av kjønnenes omgang med hverandre. Det er en kjemisk reaksjon.

Kvinnen trenger fortsatt Mannen, og vice versa, for å oppleve sitt eget kjønn. Og sånn skal det være også. Det er genetisk nedlagt i oss, og mye er hormonelt betinget, vi er to kjønn som oppfyller hverandre. For mye testotoron i en kvinne, er ikke kvinnelig. Og hvorfor skal vi ta vekk dette, slipt gjennom tiår på tiår av den feministiske tidsalder. For å være feminin behøver ikke å være underkastelse av noe slag, for deretter å jobbe for å reise seg opp igjen. Å være feminint sterk behøver heller ikke å bety at man må ty til virkemidler for å bli sett og hørt.

Beruselsen kjønnene imellom behøver ikke å gå på bekostning av noen.

6 Comments »

Amnesty International Norge har de siste årene vært en av de fremste til å tale norske kvinners sak i voldtektsdebatten. Nå har de satt i gang en aksjon der de oppfordrer alle til å sende en appell til justisminister Knut Storberget for å få myndighetene til å sette i gang en kartlegging av hvor mange norske kvinner som hvert år blir voldtatt.

Voldtekt blir usynliggjort så lenge det ikke finnes kunnskap om hvor mange som årlig voldtas i Norge. Hjelpen til ofrene blir mangelfull, og effekten av forebyggende tiltak er vanskelig å måle.

Hentet fra Amnesty.no

Dere er herved oppfordret til å delta i appellen!

Dere kan signere på Amensty.nos sider, sende underskrift via SMS eller sende brev til justisminister Knut Storberget (brevet kan printes ut fra Amnesty.no).

Aksjonen finner dere her.

3 Comments »

Mens norske feminister krangler om begreper og egotripper og ekskluderer hverandre, tvangssendes innvandrerjenter til tvangslemlestelse, tvangsekteskap og tvangspuling. Det kan vi godt kalle store kontraster.

Inspireret af Arthurs drybbende våde fidde

lod eg meg villig forføre til at digte

om norske kvinners sure liv

og innvandrerkvinners søde liv

[Bildet er fjernet av redaksjonen.]

Frognerfitte og Innvandrerkvinne

Vill, våt og villig

spriker hun ivrig

og åpner porten

…..

Skamfull og skamklippet

holder hun taus igjen

tvinges til åpning

…..

Vill, våt og villig

tar hun imot

den halvfete frieren

…..

Skamfull og skamklippet

lar hun seg bedekke

med tårer og tvang

…..

Hurra for 8. mars

for friheten

solidariteten

søsterskapet

15 Comments »

9 Comments »

Jeg ser dere – Skjebnefellesskapet

Jeg ser dere kvinner, jeg ser dere godt, fordi tegnene er tydelige. Tydelige for blikket mitt.

Tegnene etter spontane verbale utfall, utskjelling, trusler, slag, blåmerker og frykt. Dere bærer tegnene ulikt, men allikevel likt. Kvinnene og søstrene mine, søstre i samme skjebne. Skjebne som binder oss sterkere sammen enn blod. Medsøstre i sorg, skuffelse, sinne og apati. Skjebne, hermer du uten erfaring, du ute på siden. Vi styrer da vår egen skjebne, gjør vi ikke?

Jeg så deg i butikken en dag, bestemor. Med datter og barnebarn i følget. Du var forvirret, rødflammet og hadde tydelig blåmerke rundt det ene øyet.  Du virret hit og dit, med den lille familien på slep. Din datter like usikker, like nervøs dekkende for å late som alt var normalt. Begge så like, mor og datter, hadde datter det likedan? Hysjing på unger, en gutt og en jente, røde kinn av skam og kaos rundt dere. Hjertet mitt blødde.

Jeg så deg på polet, du jobber der. Jeg skulle spørre om noe og så inn i ditt fraværende blikk, omkranset av blåmerke på ene siden. Det usynlige blikket, tomt og langt borte, forlater meg ikke. Tynn og hengslet som om du var i ferd med å forsvinne helt, sammen med det dissosiative blikket. Benektende og uvirkelig, fremmedfølelse og flukt fra virkeligheten. Du var ikke der, og jeg måtte spørre flere ganger. Da så du meg langt, langt borte fra, lille skjøre fuglen. Jeg ville ta deg under vingen.

Jeg ser deg ofte, mørkhåret og ungdommelig etter dine mange steg, for du går og går hvileløs rundt. Angsten har blitt din svøpe, angsten for å ikke være god nok, for å bli avvist, for å bli veiet og funnet for lett, for å være alene, for at stemmen ikke bærer, for at stemmen ikke sier det du vil, for at stemmen lyder men hodet er koplet ut. Jeg ser frykten din, kanskje kan jeg til og med lukte den. Jeg ser blikket breddfull av sorg og noen ganger trass og sinne. Du kan synke, her drukner du ikke.

Ja, jeg ser dere, men jeg kan ikke hjelpe dere mye. Bare litt ved å se dere med kjærlighet og ikke fordømmelse, ved å se dere med varme og ikke kulde, ved å se dere med toleranse og tålmodighet og ikke dømme og trekke raske konklusjoner. Og jeg ser fordi jeg vet akkurat hvor vondt det er, hvor vanskelig det er å være der du er. Men jeg vet at det går an å gå, det går an å komme ut, det går an å gradvis fri seg fra fortiden, steg for steg, dag for dag. Skjebnen er ikke endelig, skjebnen kan styres mer enn vi tror. Tro meg søster, tro meg!

No Comments »

Årets 8.mars-tegneserie ble ferdig i dag fordi jeg tok meg litt vann over hodet og tegnet hakket for langt.
Jeg publiserer bare et bilde her, så ligger resten på min blogg. Stilsettet på 0803 er så smalt at det blir vanskelig for dere å lese teksten.
Trykk på bildet for å lese hele!

3 Comments »

Jeg har en teori om at homofili er årsaken til svært mange problemer mellom menn og kvinner, og at hvis vi ser bort fra religion, som beviselig har skylda for det meste, vil vi finne de homofile øverst på trøbbellista. Ikke fordi vi kvinner konkurrerer med dem om den samme gruppen attraktive og siviliserte menn, men fordi de er en trussel.

Problemet med de homofile er at deres eksistens utløser en frykt hos heterofile menn. Enkelte straighte menn er redde for å bli homofile, men de aller fleste av dem er aller mest redd for at noen skal tro at de er det. Det krever tiltak.

For å kunne skille hetero fra homo blant menn er det utformet en Manndomskode. Den må følges til enhver tid. I følge Manndomskoden skal en mann være sterk, myndig, morsom, tøff, aggressiv, atletisk og selvsikker. Det som er viktigst her er atferden. Homofile oppfører seg ikke slik koden beskriver; de er svake, uatletiske og følsomme mammadalter som gråter og oppfører seg som jenter. Merk deg det: De oppfører seg som jenter. Derfor gjør koden det lett å skille ekte mannfolk fra de som bare er født med utstyret.

(more…)

2 Comments »

Dette ble skrevet og forsøkt lagt ut 8. mars, men siden jeg ikke fikk passordet før nå (vært borte og greier) så legger jeg det ut litt for sent.

Sonitus arrangerer bloggtog i anledning kvinnedagen, visstnok for tredje gang. Ny som jeg er i gamet, vet jeg lite om prosjektet. Det kan godt hende at dette er et kjempetiltak. Likevel får jeg litt flau smak i munnen av ordene feminisme, kvinnedag og 8. mars.

Hva kommer dette av? Jeg er jo ikke i mot likelønn, eller å få kvinner inn på alle arenaer i arbeidslivet. I tillegg mener jeg jo at jeg faktisk er like mye verdt som en hvilken som helst mann (eller mer)(kanskje ikke kongen og statsministeren, da, men dere skjønner poenget). Hva er det da som gjør at jeg vegrer meg veldig for å kalle meg feminist?

Feminisme er av en eller annen grunn forbeholdt de venstreradikale. I det noen kaller seg feminister blir de tillagt meget røde indre verdier. Man kan si mye om meg, men særlig rød er jeg ikke, og jeg har ikke noe spesielt ønske om å bli tatt for å være det heller.

Jeg har aldri feiret 8. mars. Dette blir første gangen jeg i det hele tatt gjør noe for å markere dagen. Jeg har vært politisk aktiv i Unge Høyre i flere år (ikke nå lenger), og vi hadde ingen tradisjon for å markere dette på noe vis. Og skulle vi markert dagen, så måtte vi gjort det på vår egen måte. Jeg hadde aldri kunnet gå under de parolene som rødfeministene gjør. Spesielt er det én parole som er litt skremmende nå i år. “Frihet og trygghet til kvinner og barn i Afghanistan. Send soldatene hjem, NÅ!” (fritt etter hukommelsen). Beklager, jeg tror virkelig ikke at å overlate kvinner og barn tilbake til Taliban er den gode idéen som de radikale tydeligvis mener det er.

Men, likevel, gratulerer med dagen alle kvinner der ute (og menn om dere er misunnelige eller har bursdag). Kvinnesak har gjennom de siste 200 år vært veldig viktig, og har gitt oss den posisjonen vi har (til nå) i samfunnet. Vi trenger ikke å være helt fornøyde, men jeg ønsker altså ikke å blande min kvinnesak inn i den knallrøde sosialistiske feminismen som ser ut til å eie denne dagen.

5 Comments »