0803

0803-bloggen er avsluttet for i år.

Hjertelig takk til alle som har deltatt gjennom å skrive innlegg og kommentarer i bloggen, det har vært en flott markering av hundreårsjubileet til den internasjonale kvinnedagen og femårsjubileet til 0803-bloggen. Takk også til de som har lenket hit og spredd informasjon om bloggen, vi har satt stor pris på det.

Vi håper vi møtes til neste år - det ser ikke ut til at kvinnedagen blir overflødig med det første.

Nå er bloggen stengt for nye innlegg, men den blir stående for fortsatt lesing og diskusjon.

På gjensyn!

“Du sökte en kvinna och fann en själ - du är besviken.” Sånn slutter Edith Södergrans dikt “Dagen svalnar”. For kvinnen har alltid vært (knyttet til) kroppen og kroppen har alltid vært (knyttet til) synden. Selv i vår tid og i vår del av verden, hvor vi tror vi er kommet så langt, er det fortsatt vanskelig å være denne syndefulle kroppen. På den ene siden lever vi i seksualisert kultur, det seksuelle presset mot kvinnekroppen, ja mot jentekroppen er blitt mye sterkere. BHer lages for treåringer, det finnes knapt en nedre grense for når man kan begynne seksualiseringen. På den andre siden er det de som ønsker å beskytte kvinne- og jentekropper med å dekke kroppen til, for slik å frata kvinnen skyld. Problemet er at man da påfører skyld til alle kvinne- og jentekropper som ikke dekker seg til.

Kvinnens kropp er offentlig. Derfor kan Aftenposten lage en sak om at unge jenter er dumme som drikker rusbrus uten å tenke på kaloriene den inneholder. Derfor kan kommersielle selskaper ta det for gitt at enhver kvinne er misfornøyd med sin egen kropp. Kroppen er syndig, hun vil aldri ha grunn til å være fornøyd. Derfor er den mest hyppige reklamen til kvinner på facebook og gmail nettopp for slankeprodukter. Og derfor er det kvinnens egen skyld om hun blir utsatt for overgrep. Denne logikken er det vanskelig å bli kvitt så lenge kulturen er både så kjønnet og så seksualisert.

Det hjelper ikke om noen få mennesker mener at voldtekt egentlig er noe menn kan gjøre noe med, siden det er menn som voldtar. Majoriteten fortsetter å legge skylden på kvinner, som vekteren sa til NRK nylig: ”Jenter er utrolig naive.” Hadde de ikke vært så naive hadde de ikke blitt voldtatt.

Derfor handler det ikke bare om moral når man ønsker å se tenåringsjentene kledd annerledes. Det handler også om frykt for hva de skal bli utsatt for og vissheten om at alle vil spørre hva jenta hadde gjort, hva hun hadde på seg og hvor mye hun hadde drukket.

Hva man spør gutter og menn om vet jeg ikke. Man kan jo ikke implisere at menn som gruppe har gjort noe galt. For det første er jo ikke menn en gruppe, de er individer. Vi kan ikke begynne å beskylde alle menn for å være voldtektsforbrytere, fordi noen få er det. Da er det bedre at den andre halvparten av befolkningen lever i konstant frykt.

(Ligger også på Lindkvists logg)

Tags: Feminisme, kropp, politikk

Varsku varsku- norske kvinner kan ikke lage mat! Ropes det fra Yngve Ekern i Aftenposten. Hva har verden kommet til?

“Hun kan jo ikke lage mat! Dette utsagnet hører jeg ofte, framført av samboere som har skjønt det de fleste urbane gutter i sjekkealder har tatt inn over seg: Hvis gutter ikke kan sveive opp  litt snasen mat til damene, blir’e ikke no’ på dem.”

“Jenter en historisk sjanse til å ta tilbake makten på kjøkkenet, hive ut fet ferdigmat og ta en større ansvar for seg og sines ernæring.”

Ekern argumenterer for at dette er i kvinners egen interesse og ikke utfra en tradisjonell forestilling om at det er kvinners oppgave å lage mat. Kvinner bør ta vare på helsen og spise sunt – det nevnes også at kvinners livvidde har en tendens til å ese ut dersom de ikke gjør det. Han går endog til det skritt å kalle seg feminist. Hvorvidt det er i menns interesse å kunne lage mat, sier han ingenting om. Hvorfor er det viktigere for kvinner enn for menn å spise sunt og unngå at livvidden eser ut? Har ikke menn også en helse som påvirkes av kosthold og andre livsstilsvalg? Kvinner har et ansvar for sin egen og “sines” ernæring, skrives det. Hvorvidt menn har noe slikt ansvar skrives det ingenting om. Har de ikke det? Og menns livvidde? Er det mindre farlig med den enn med kvinners?

At jeg hverken kjenner igjen meg selv eller mine venniner i Ekerns beskrivelse er underordnet hovedpoenget som adresserer hvorfor det akkurat er kvinnens – og tilsynelatende ikke mannens – ansvar å besørge god og næringsrik hjemmelaget mat til seg selv og sine. Men det mindre poenget er også et poeng. Hvor henter Ekern denne informasjonen fra? De fleste kvinner fra min generasjon jeg kjenner lærte å lage mat hjemme. Jeg er tredve år og kan da ikke være så utdatert at jeg ikke lenger representerer kvinner generelt. Matlaging har blitt mer og mer populært, og både menn og kvinner boltrer seg på kjøkkenet og blogger om mat og matlaging, inkludert både undertegnede og kjæresten som faktisk er en mann. Vil barn slutte å lære å lage mat hjemme den dagen far også tar del i matlagingen? Det tror jeg neppe. Det blir vel heller slik at både gutter og jenter lærer å lage mat hjemme, heller enn bare jenter. Å lære matlaging hjemme er dessuten ingen forutsetning for å lære det senere i livet.

Skam på deg, Ekern! Å diskriminere grovt mellom kvinners og menns ansvar for egen og sin families helse kan slett ikke kalles et “feministisk prosjekt” slik du gjør. Jeg er selv svært opptatt av matlaging, ernæring og en sunn livsstil – men det er ethvert individs personlige ansvar, ikke et kvinneansvar!

Ekern, Yngve. “Kvinnene tilbake til kjøkkenet” i Aftenposten 23. oktober 2009

Tags: Aftenposten, helse, kropp, kvinners ansvar, matlaging

Advarsel: Ikke for sarte sjeler eller humørløse -vel… ett eller annet. Gjør absolutt ikke dette hjemme. Om du gjør - skyld på ammetåka.

Med en nøye utstudert og innøvd orbita-bevegelse himlet han med øynene opp mot taket.

- Jævla kjerring! Sutre sånn for det der! tenkte han irritert for seg selv, da hun hadde bedt ham om å ta det litt rolig få minutter før.? Den jævla kjerringa lå der med skrevende bein. Stirrende!

- Var det alt? Ikke akkurat en djevel i senga, mumlet hun til sin indre engel.

Demonen hun hadde ventet på var forduftet.? Han VAR virkelig en fartsdemon, slik han hadde beskrevet seg selv på sin profilen. Nå tenkte hun ikke på den stilige, snertne, lavtliggende bilen han skrøt av å kjøre langs ville veier. Hun hadde aldri sett noe til den.

Hun reiste seg sakte opp fra sengen; slo på lyset og rettet på kjolen. Den hadde det ikke vært tid til å ta av. Han hadde brettet den godt over ansiktet hennes og det var det.

- Jeg har bakt kake. Eller; sa hun med et knis; den laget nærmest seg selv. Vil du ha? spurte hun halvt vendt bort fra ham.

Han smilte fornøyd. Et skikkelig kjerringemne! flirte han for seg selv. Slike norske damer, det vil bamsen ha. Tralala…Og nå er hun min!

- Ja, bra. Svarte han kort.?? Han la puten godt i nakken, la seg skrevende med muskuløse ben, dro på seg sin hvite boxershort.

Det var han alltid nøye på. Å være kledd.? Han måtte hindre henne fra å se hvordan det virkelig hadde seg fatt der nede.
Han minnet seg selv på at han alltid advart damene sine; ordene ”pikk” og ”liten” skal aldri nevnes i samme setning i hans nærvær.  Han måtte innrømme at han hadde smugkikket etter trening på de andre mannfolka i dusjen.? For å liksom understreke sin manndom la han seg bakover med hendene bak nakken. Han visste at dette ville fremheve de store bicepsene.

Hun listet seg ut mot fryseren. Hentet fram den runde, fyldige som hun hadde spart på en stund.? Hun satte på mikroen til tining; det tok sin tid. Men hun kunne vente. Lenge.
- Kommer du snart, eller? ropte det utålmodig fra soverommet. Jeg er sulten.

- Kommer, kommer! Skal bare varme den opp først.? Han hørte hennes smil i stemmen.?? Hun tok på seg grønne oppvaskhansker. Grep tak rundt den lunkne kaken, steg med raske steg inn på soverommet.

- Faen! Hva er det du gjør! Han rakk ikke si mer før ansiktet var fylt med små, røde flekker.

- Jeg bare farger boxeren din homorosa. Synes den var så kjedelig hvit.? Hun snudde seg og gikk sakte inn mot kjøkkenet. Restene av morkaken lå på kjøkkenbordet.

Hun sukket lettet. Midt i ammetåken hadde hun  hatt åndsnærværelse til å beholde noe av morkaken som hun hadde spart på for å grave ned i hagen og plante et tre på. Som et rituale og en hyldest til sin nyfødte sønns dåpsdag og hennes egen evne til å gi liv.

Foto hentet herfra norwicknut er fotograf

Tags: Fartsdemon, Homorosa, Orbitabevegelse, Placenta

Jeg er fortiden bosatt i utlandet og mitt inntrykk av forholdet mellom kjønnene i Norge defineres dermed fortiden av norske nettaviser. Dessverre blir det enda tydeligere enn noengang hvor lite presseetikk som er ute og går med hensyn til kvinnesyn. Aftenposten hevder med brask og bram på kvinnedagen at de fleste foretrekker mannlige sjefer. “Bare én av ti foretrekker en kvinnelig sjef” (1), skrives det. Ville redaksjonen i Aftenposten funnet det etisk på en markering for farvedes reddigheter, for eksempel, å legge ut en undersøkelse som hevdet at kun én av ti foretrekker en farvet sjef? Ville en slik artikkel overhodet gått i trykken en hvilken som helst dag i 2010? Det tror jeg neppe. Dreier det seg derimot om kvinner, er det fritt frem å sette grove diskriminerende utsagn på trykk. Ikke bare er det lov, det virker som om det er ingenting man heller gjør. Hver gang Hanne Nabintu Herland føler seg taletrengt, kommer landsdekkende aviser ikke bare løpende med mikrofonen, hun blir også utropt til forsker – noe hun hverken er, har vært eller selv har hevdet å være. På den dagen i året vi markerer kvinnerettsforkjempere og de rettigheter de har sørget for at vi alle nyter godt av synes Dagbladet det er på sin plass å gjøre sitt beste for å udmyke dens forkjempere med et stort oppslag hvor den avisutnevnte forskeren legger ut om sitt nedlatende og diskriminerende syn på kvinner (2). Å la kvinner lide for sine små ulikheter med menn er det ingen som har skrupler med. Beauvoir  (3) hevder at kvinner opp gjennom historien har blitt definert som avvikende i forhold til normalen – mannen. I norsk presse er synet på kvinnen som den andre svært tydelig. Kvinner ønsker den samme status, de samme rettighetene og de samme mulighetene som menn, altså vil de bli som menn, men det kan de ikke for de er annerledes. Videre er menn autonome, med behov og ambisjoner. De kjenner sine egne behov mens kvinners behov må fastsettes av andre, og det vies god spalteplass til spekulasjon, forskning og statistikk som skal fortelle oss hva kvinners behov består – og ikke minst ikke består – i. Troen er stor på at kvinners behov kan defineres ut fra deres biologiske annerledeshet. Menns behov er det ingen som setter spørsmålstegn ved eller vier spalteplass til. Forskning, dog, kan brukes til så mangt. Det fantes en tid hvor det ble hevdet at biologisk forskning viste at farvede ikke var autonome mennesker men egnet seg best til å underlegges andre menn som en eiendom og en tid hvor man med bakgrunn i forskning kunne hevde at jøder var degenererte. Heldigvis vil slike argumenter ikke aksepteres og trykkes i norske riksdekkende medier per idag. Kvinners autonomi, natur, verdi og behov, derimot, er fritt vilt. Vi det komme en dag hvor vi også kan få slippe å diskrimineres i norske medier?

Referanser:
(1) Forfatter ikke oppgitt. “Foretrekker at sjefen er mann” i Aftenposten 8. mars 2010
(2) Rasch, Jonas Sverrisson. “Idag bør vi slå av TV-en og gi ham en seksuell overraskelse” i Dagbladet 8. mars 2010
(3) Beauvoir, Simone de. 2001. Det annet kjønn ( oversatt av Bente Christensen, fra originalen, Le Deuxième Sexe. 1949)

I min forrige bloggpost på 0803 stilte jeg spørsmål ved hvorfor “Boikott Israel” var en parole i 8. mars-toget i Oslo.

Israel-parolen var for øvrig en gjentagelse fra fjoråret, og også i Trondheim ble kvinnedagen brukt til å markere støtte til boikott av det landet i Midtøsten der likestillingen mellom menn og kvinner har kommet lengst. Blant parolene i 8. mars-toget i Oslo var også en om Afghanistan-krigen; og også der er det vanskelig å se den umiddelbare relevansen. Kan man ikke støtte norsk deltakelse i Afghanistan hvis man er feminist?

Heldigvis var det andre paroler som var langt bedre, ikke minst parolen som lovet kamp mot religiøs fundamentalisme, og som gav støtte til kvinnefrigjøring i alle land. Men er det ikke noe ironisk over at det samtidig ble demonstrert for hijab?

Selv har jeg et noe ambivalent forhold til hele hijabdebatten. På den ene siden mener jeg at folk i utgangspunktet har rett til og skal ha rett til å kle seg som de vil. Det er ikke min business, og det skal svært mye til før folks klesstil med rette kan betraktes som et politisk spørsmål; det er for pokker verken middelaldrende menn i Fremskrittspartiet eller ungdomsskolelærere som skal avgjøre hvilke plagg fjortenårige norske jenter skal ha lov til å bruke.

Dessuten: Når danske og norske politikere snakker om marginale fenomener som niqab- og burkabruk i Norge som om det var et omfattende problem og som om det omtrent er umulig for kvinner å bevege seg utendørs uten at en gjeng skjeggete imamer kaster svarte tremannstelt på dem, mistenker jeg at det er andre ting enn likestillingskamp som er avgjørende. Selv etter å ha bodd i en svært innvandrertett bydel i belgiske Mechelen har jeg til gode å se en eneste kvinne i burka eller niqab.

Et angrep på retten til å bære religiøst funderte plagg, om de ønsker det, er et angrep på disse individenes identitet og kan selv forstås som et angrep på religionsfriheten. I tilfellene niqab og burka taler flere hensyn for et forbud - blant annet maskeringsforbud i det offentlige rom - men i tilfellet hijab er dette en ganske annen sak.

Samtidig mistenker jeg at den franske ministeren Fadela Amara, som selv har algerisk og muslimsk bakgrunn, har gode poenger. Der den norske muslimen Yousef Assidiq tok til orde for å demonstrere for “retten til å bære burka” (that’s right! burka!) under 8. mars-toget, mener Amara at burkaen er “et fengsel” og “en tvangstrøye”. Der hijabfeminister gjerne ser på hijaben som en positiv identitetsmarkør som man har rett til å velge (men også til å velge bort), fokuserer Fadela Amara på hvordan den utgjør en del av det dobbelundertrykkingen jenter med innvandrerbakgrunn utsettes for.

I lys av dette er det lett å sette kaffien i halsen når man leser Zanib Kausars forklaring på egen hijab-bruk i denne artikkelen i Vårt Land. Selv om hun argumenterer for retten til å bruke hijab, peker nemlig Kausar på noen av de samme mekanismene som Amara gjør i sin bok “Ni putes, ni soumises” (Ikke horer, ikke underkuede):

– Jeg må ikke bestemme meg om jeg skal være norsk eller pakistansk. Med hijaben kan jeg bare være muslim. Jeg føler at jeg kan gå hvor jeg vil uten å få rare blikk. Jeg får respekt og blir ikke plaget. Hijab er ikke bare et plagg, men også en identitet, mener hun.

Jeg mener at både innvandrere, innvandrerbarn og andre har rett til å velge sin egen identitet, selv når den inkluderer bruk av et klesplagg storsamfunnet opplever som fremmedartet eller problematisk. Iffit Qureshi har også et poeng når hun kaller hijabforbud tvangsassimilering i dagens papirutgave av VG. Og dessuten: Dersom man betrakter hijab som et symptom på kvinneundertrykking - noe som utvilsomt er sant i noen tilfeller - er det vel i utgangspunktet selve sykdommen, altså kvinneundertrykkingen, som burde konfronteres? Hvis ikke blir det lett som å si: “Kvinneundertrykking er helt greit. Så lenge vi slipper å se det”.

Men sier ikke Kausar i sitatet over at man - dersom man ikke bærer hijab - faktisk risikerer både å bli plaget og å bli behandlet respektløst? Er ikke det hun beskriver i så fall “tvang”, om enn i den mer usynlige og forsiktige varianten “sosialt press”? Og er ikke det en god grunn til å vende tilbake til barrikadene i kampen for kvinnefrigjøring?

Tags: 8. mars, burka, Fadela Amara, Frp, hijab, identitet, Iffit Qureshi, religiøs fundamentalisme, sosialt press, tvang, undertrykking, Vårt Land, Yousef Assidiq

Vi hadde tatt langhelg på den lille hytta like utenfor byen. På fredag ettermiddag var han på grillfest med jobben, mens jeg var alene på hytta.

Jeg ble vekket grytidlig neste morgen. 

- Kunne du lage noe mat til oss? Vi har ikke spist siden i går ettermiddag.
- Jeg sover.
- Ikke nå.
- Lag deg mat sjøl.
- Kan du ikke gjøre såpass som å ordne litt mat?
- Det er natt for meg. Jeg må få sove.
- Du kan vel legge deg etterpå?
- Slutt og mas!
- Hva er problemet, om jeg tør spørre?
- Jeg er ikke hushjelpa di.
- Så det er prinsipper som gjør at du ikke kan være litt sjenerøs?
- Det også.
- Kom igjen!
- Au! Gi deg!

Han halte meg ut av senga.

- Få på deg klær!
- NEI!

Han slo.

Jeg ble redd og kledde på meg. Om jeg måtte rømme, måtte jeg uansett være påkledd.

Han dro meg inn i stua. Der satt seks, for meg ukjente, menn.

- Får du ikke skikk på kjerringa? lo en.
- Jo da, hu er bare litt grinete om morran.

Jeg følte meg ydmyket, og nektet bestemt å lage mat.

Han slo igjen. Og igjen og igjen. Mens seks voksne mannfolk satt og så på. En eneste gang ba en av dem ham om å “ta det litt med ro”.

Med blodig munn gikk jeg og la meg.

Jeg hørte ham begynne å styre med kopper og kar, og skjønte at NÅ hadde han bestemt seg for å lage mat sjøl. Han hadde vel fått demonstrert tilstrekkelig hvem som var “sjefen”.

Tags: vold

Bildet kommer fra http://www.flickr.com/photos/pfv / CC BY-NC 2.0

Tags: Kvotering

Unnskyld at jeg spør: hvilken virkelighet lever disse kvinnene i?

Og hvor er disse såkalte egoistiske mødrene som vil at mannen skal jobbe, mekke biler og betale regninger? Jeg har til gode å møte et slikt kvinnemenneske, for foreløpig har jeg bare møtt mødre som synes at far er viktig og som blir sinte hvis han jobber for MYE. Og for all del - vi har gått gravide, født og ammet et barn. Men vi skal være helt følelsesmessig avstumpet fra det hele.

Hmm… minner meg om en god gammeldags fødselsmaskin, spør du meg!

Nei, Yssen og Simonsen. Der er for gammeldagse. Moderne feminister føder barn!

Jeg savner flere kvinnelige macho-filmer. Du vet: Sånne filmer med «En mann. Ett gevær. En hær.»-filmer, der en supersterk jævel vinner over hele verden på egenhånd.

Gjerne en supersterk jævel som tidigere pleide å være hele skolens pingle, men som trente og trente og jobbet og jobbet, gråt blod og spyttet svette og kom ut som supermann på andre siden.

En Rocky-type som forteller at å tape er ikke det samme som å bli slått knock-out: Å tape er å gi seg.

Da jeg var en liten RU-jente, var mantraet at jenter kunne løse allverdens problemer hvis de bare gjorde det i fellesskap.

Var du redd for å gå opp på talerstolen, var det bare å ta med en venninne.

Var du redd for å holde innlegg i debatten, kunne vi ha kvinnesamling før den begynte å skrive innlegget ditt sammen med deg.

Dessuten gikk kvinnepolitisk ansvarlig opp i plenum da debatten begynte og sa at det ikke var lov å klappe etter noen innlegg:

Jentene kunne bli redde for at de ikke ville få applaus. Du ble passet på og dyttet frem og fikk hjelp til den minste ting.

Problemet mitt med kvinnekollektivet RU skisserte er at som dame, eller nærmere bestemt som menneske, gjør du storparten av de skumle tingene i livet ditt alene.

Du går hjem i mørket alene. Du betaler regningene dine alene. Du går på jobbintervju alene. Du må drepe edderkoppene alene. Det det er sjelden det kommer noen og hjelper deg.

Min viktigste fiende heter offerrollen.

Offerrollen er et sett med unnskyldninger og beklagelser som forhindrer meg i å gjøre ting og som gir meg lov til å synes synd på meg selv fordi jeg ikke får gjort ting.

Offerrollen sier ikke «Jeg tør ikke». Offerrollen sier at «Stakkars deg, det er ikke rart du er redd! Du har jo blitt kjemperedd i den typen situasjoner før.

Folk burde være mer hensynsfulle og ikke tvinge deg til å betale skatt, du som har så angst for skjemaer på grunn av Vanskelig Grunn X.»

Offerrollen går ofte under dekknavnet Askepott. Askepott og jeg har kranglet mye i det siste.

«Fy faen, Askepott,» sier jeg. «Du hadde jo ikke trengt å stille opp 500% for dem som mishandlet deg mens du egentlig ville sy kjole?

Du kunne sagt nei? Du kunne rømt? Du kunne kranglet? Du kunne lurt deg unna? Jeg mener: Musene og fuglene måtte sy klær til deg? WTF?

Og når stesøstrene rev kjolen i stykker, hva gjorde du da? Løp du opp til syskrinet, fikset den og bestilte hestedrosje?

Nei, du gikk ut i hagen og slang deg gråtende på et gresskar. Og siden du bor i en Disney-film, kom det en god fe og fikset kjolen.

Det er bare det at alle vi andre bor i en verden med slemme stesøstre, men uten snakkende mus og gode feer.

Askepott, Askepott. Hva skulle du gjort? Vært bitter over at du aldri kom deg på ball fordi det ikke var nok magiske hjelpere i livet ditt? Ta ansvar.»

Rambo, derimot, får en pil gjennom magen og river den ut, tømmer krutt i såret og tenner på, slik at det brenner igjen. Så dreper han fienden med pilen og løper videre.

Noen ganger kjefter jeg på Rambo og sier til ham at han burde bedt noen om hjelp. En lege, f.eks.

Likevel skulle jeg ønske at jeg hadde vokst opp med historier om damer som tok vare på seg selv, ikke tok ikke ga opp om de møtte motstand og skjøt ned noen helikoptere med pil og bue.

Jeg er hun sure kjipe når jenter rundt meg begynner å snakke om ting som er vanskelig.

Hvis du har en fæl kjæreste, må du enten ta opp med ham hva som er galt eller gjøre det slutt. Det hjelper ikke en skit med store doser sympati og ingen forslag til løsninger.

Har du for mye å gjøre på jobben, hjelper det ikke å klage til venninner på café. Det hjelper å si fra seg oppgaver og stryke i kalenderen.

Hvis du lever som om konflikt ikke er noe alternativ og som om nei ikke eksisterer i vokabularet ditt, er det bare du selv som kan hjelpe deg ut av den klemma.

Og den eneste måten er ved å ta de vanskelige konfliktene, si de vanskelige, avvisende ordene, lappe sammen ballkjolen og skyte ned helikopteret med pilen du pleide å ha i magen.

Jeg pleier å holde denne lille talen til meg selv når ting går på tverke:

«Du er ikke et offer. Du har alltid et valg. Du har makt til å endre ditt eget liv.»

Det redder ikke verden. Det løser ikke alle problemer. Men det setter meg istand til å løse storparten av mine.

Det er så alvorstungt her inne, hvorfor ikke friske opp med en vakker kvinne, selveste idealkvinnen?

Dette er skjønnhetsidealet, KK forklarer og viser vei hvordan du kan bli mer lik henne

(Tidligere.postet på min blogg)

Tags: humor, skjønnetsideal

-Kvinnedagen er over, sier dagens dame, det er et helt år til neste gang. Det er derfor hun har tatt på seg de røde strømpene. Det er viktig å ta røde strømper på av og til, og ikke bare når det er kvinnedag, tenker damen, det er viktig å passe på at ingen sniker seg foran døtrene våre når de for eksempel skal ta plass i styrerommene eller hoppe på ski.

Dagens dame er så uendelig lei av alle som sier ting som: “Jo, jeg er selvfølgelig for likestilling, men nå har det gått for langt”. -Hallo, sier dagens dame, hvordan kan likestilling gå for langt? Hun tenker at dersom likestillingen går for langt noen gang, og tipper over, da er det ikke likestilling lenger, akkurat på det området synes hun ordet er ganske så sjølforklarende.

Dagens dame tenker at hun skal ta på seg de røde strømpene flere ganger i løpet av året. Hun skal ha dem på når det er snakk om lønn, når det er snakk om eiendom, når det er snakk om innflytelse. Og hun oppfordrer alle andre damer til å gjøre det samme, og menn. Man trenger ikke være dame for å bruke røde strømper av og til. Strømpene trenger ikke å være røde heller, de kan gjerne være grønne eller blå. Men likestilte, det må de være.

Tags: røde strømper

Hvordan er det for døtre, som blir voldtatte eller mishandlet og skadet av menn å ha fedre innen norsk idrett? Får døtrene den trøst og støtte de da behøver etter smertefulle opplevelser påført dem av andre menn? Henter fedrene da børsja, og gjør kort prosess på overgriperen? Eller frykter de da bagatellisering, ansvarsfraskrivning, utestengelse og avvisning fra mektige idrettskompiser og trendsettere som Ingebrigt Steen Jensen? Hvordan løser fedre innen idretten den sannsynligvis smertefull opplevelse det er å oppleve en kjær datter skadet for livet av en annen mann? Etter hallelujakoret rundt Ingebrigt Steen Jensens kronikk i Aftenposten forleden om “Da Norge klikket”, så lurer jeg på hvordan det er å være døtre av menn innen idretts-Norge? Hvordan forholder fedre innen idretten seg hvis mann tar seg til rette på datteren, lemlester henne, kanskje skader henne for livet for et øyeblikks tilfredsstillelse grunnet “dårlig dømmekraft” ? Er Anette Sagens ydmyke og aksepterende reaksjon på at konkurrenten Bjørn Einar Romøren kuppet førstehoppet i nye Holmenkollen sunn og normal? Eller følger hun tidligere generasjoners kvinners underdannige mønster og undertrykker sin i tilfelle berettigede skuffelse og irritasjon? Hadde det vært sunnere både for henne, og forbildet hun er for andre jenter, om hun viste bitte litte grann frustrasjon? Ville det vært mer naturlig om hun gråt litt på grunn av bakholdsangrepet fra idrettens menn? Kollendirektør Åsne Havnelid ble også respektløst behandlet, da Romøren kuppet førstehoppet. Hva ville skjedd med hennes karriere hvis hun resolutt og tydelig hadde sparket sine illojale, mannlige samarbeidspartnere? Og hva hadde da skjedd med alle arrangementene som nå står for tur i kollen? Var det forresten riktig av ordfører Fabian Stang å la Romøren være førstehopper også i barnas kollenrenn? Det skulle da heller vært Anette Sagen, om ikke annet som plaster på det såret fordi Romøren og hans medsammensvorne tok seg til rette? Ordføreren mente det var nok at Romøren hadde bedt om unnskyldning. Pytt, pytt, her er det bare å be om unnskyldning, legge seg flat, så er allting glemt? Kunne menn innen norsk idrett kanskje ha forhindret at en kvinne ble stappet inn i bagasjerommet på en bil for så å bli drept i en snøfonn, eller redusert antall voldtekter og kvinnedrap hvis de hadde andre holdninger til kvinner enn det som nå er avslørt først med Peter Müller, og nå med Romøren og hans medsammensvorne, og Steen Jensen? Romøren ble utestengt fra noen hopprenn i utlandet, og syntes etterpå at det var bedre å være førstehopper i barnas hopprenn. Men barn har allerede merket seg hvordan idrettens menn behandler kvinner. Skal døtre heretter våge å dra på hyttetur alene med menn fra norsk idrett?

“Hjernevask - bedre sent enn aldri” Sier Emmali Schürch til Dagbladet.

Kort fortalt; I over 20 år har hun arbeidet med studie- og karriereveiledning for ungdom og voksne og observerer at kvinner ønsker å jobbe med mennesker mens flertall av menn foretrekker tall og formler.

Hun mener at grunnlaget for dette er noe som ligger medfødt i menn og kvinner, det er biologi, noe vi ikke har evne til å ha kontroll over. Tendensen i Norge går altså mot forskjellsfeminisme med Eia i spissen.

Emmali Schürch gjør som Eia, de tilsidesetter historien med strukturell undertrykking og forskjellsbehandling og forklarer adferd utelukkende med dets biologi.

Jeg hører lyden av vidåpne nedsparkede dører slamre i henglsene. Bedre sent enn aldri du liksom, i hvilket univers har mennesker levd i hvis de ikke har streifet innom denne diskusjonen før?

Det er ikke bare lettsindig, men historieløst. Observasjoner av kvinner igjennom 20 år kan aldri veie opp alle de hundre årene kvinner har blitt holdt unna offentligheten, holdt borte fra å stemme og utenfor all mulighet til å utdanne seg. Vi snakker med andre ord en årrekke lange tradisjoner som ikke endres over kort tid og kan heller ikke forklares i kjønns biologi, dette kant ikke utelukkes fra analysen.

Å utelukkende bruke mennesker medfødte evner og biologi til å forklare en gruppes adferd holder ikke mål da vi uten tvil påvirkes av alt som skjer rundt oss, vi har som kjent historie og tradisjoner som binder generasjoner sammen. Å sette det ene opp mot det andre har heller ingen hensikt, vi er alle uten tvil et produkt av våre foreldre genetisk og kulturelt. En fin blanding og en kombinasjon.

Å lenke et menneskets adferd til dets kjønns bilogi gjør oss til slaver uten evne til å endre oss eller gjøre noe med de smale rammene en er født inn i. Det fastlåser mennesker i stereotyper som i det hele er begrensende både for mann og kvinne. For selv om mange fortsatt velger tradisjonelt. har også fler og fler muligheten til å bryte ut av mønsteret som kan føles hemmende for dem. Derfor er det trist å observere denne tendensiøse retningen i kjønns- og likestillingsdebatten.

Vi er ikke lenket fast i vårt kjønn, mennesker har all mulgihet til å overkomme dette.
Historien viser at forandringer kan skje, og det skjer hele tiden. kvinners bilogi, altså evnen til å føde har holdt henne lenket itl hjemmet i århundre og hun ble defintert deretter som et enkelt vesen som resonerte med hjertet og ikke med hjernen.

Men hvordan kunne hun da hun ble nektet all utdannelse? Og med et slikt utgangspunkt skulle en altså forklare kvinnens natur. Det er som å sette en løve i bur hele livet for så å forklare dets naturlige adferd. Det er og blir grov urett.
Vi kan rett og slett ikke vite, mennesket har blitt satt i hemmende omgivelser altfor lenge.

En gang hadde ikke kvinner mulighet til utdannelse på grunn av dets “natur” på samme måte skal altså hennes bilogi i dag lenke henne til en visse typer yrker. Dette gjelder selvsagt også menn, de er heller ikke fritatt for disse forestillingene.
En kvinne ville valgt tradisjonelt for 200 år siden og hun velger tradisjonelt i dag, den eneste forskjellen er at valgene har endret seg over tid.

Jeg forstår ikke hva denne Eia-evolusjons-vinden kommer av, hvorfor er det egentlig en slik fokus på såkalt bilogiske uforandelige forskjeller mellom kjønn? Hva ligger egentlig bak dette?

Det er vanskelig for meg å forstå hva en ønsker med med en slik tilnærming om ikke det er en uutalt enighet at en egentlig vil opprettholde kjønnskiller. At det ligger et ønske bak om å leve tradisjonstro, lenke mennesker fast i et satt mønster og kvinner vil atter en gang gå samme vei som deres mor gikk, deres bestemødre og oldemødre. Kan det være slik at likestilling egentlig ikke er ønsket?

Det er en grunn for at en har sluttet med raseforskning, la den samme grunn gjelde for kjønn.
Når skal mennesker forstå å annerkjenne at den strukturelle undertrykkingen begynner der forskjellsbehandlingen starter? Når skal vi lære å se på hverandre som mennesker og individer og ikke kjønn?

Tags: biologi, Eia, gener, Hjernevask, kjønn, likestilling, strukturell undertrykking

Fremdeles tenker jeg tilbake på det og ergrer meg litt. Over det svaret jeg ikke gav på jobbintervjuet til den store jobben. Til den med stor J. Den som skulle ta meg ut i den store verden og kanskje redde den litt også. Jobben fikk jeg likevel, men jeg ergrer meg fremdeles litt. Over svaret, en slags ironisk motsats til at jeg egentlig satt der overfor en intervjuer og en stemme fra et land langt borte over høyttalertelefonen. Jeg, en jente som med den største selvfølgelighet hadde studert det dyreste studiet og utdannet meg til et yrke der man kan utøve makt over andre, helst på godt men noen ganger kanskje også vondt. At jeg, som kvinne, satt der med høyeste mulig utdanning og søkte på en spennende og krevende jobb, og faktisk kunne få den, var en selvfølgelighet. Egentlig var svaret også en selvfølgelighet, men det forsvant i nerver og en samtale med en høyttaler.

Svaret skulle være stigma og kunnskap. Spørsmålet var “Hva syns du er den største utfordringen i arbeidet med HIV/AIDS i Afrika i dag?”

Jeg skulle svart stigma, at kvinner er så redde for konsekvensene av å vite at de heller lar være å teste seg. At de bare ved å bli sett ved et senter for HIV-testing kan risikere at mannen beskylder dem for utroskap og krever skilsmisse, til tross for at det kan ha vært han som smittet henne. Jeg skulle svart økt kunnskap og utdanning, særlig hos kvinnene. Så de kan stå på egne ben og selv ta ansvar for seg selv. Så de ikke blir giftet bort i tidlig alder og ikke vil finne seg i voldelige ektemenn. Så de ikke bytter sex i penger, klær eller andre ting de og barna trenger. Så de ikke er så utsatt for smitte.

Det var det jeg skulle svart.

AIDS er i dag den vanligste dødsårsaken i verden blant kvinner i fertil alder (les mer hos bbc og aftenposten). Kvinner er mer utsatt pga seksuell vold og manglende rettigheter. Når tabloide utspill om at det ikke lønner seg for norske kvinner å få barn og at norske kvinner må bli mer kvinnelige suser forbi, er mine tanker hos disse kvinnene. På selveste kvinnedagen har jeg svaret klart.

Tags: aids, hiv, likestilling, seksuell vold, stigma, utdanning