0803

Det har vært akkurat like morsomt og inspirerende å arrangere denne bloggen i år som det har vært de foregående årene. Kvaliteten på bidragene og diskusjonene har vært høy, og spennvidden har vært stor.

Hjertelig takk til alle som har bidratt med innlegg og kommentarer! Vi ser gjerne at debatten fortsetter selv om bloggen nå blir stengt for nye innlegg.

Og med mindre likestillingen plutselig går for langt, ses vi igjen til neste år!

No Comments »

Da jeg begynte å skrive på åpningsposten til 080309 visste jeg rett og slett ikke hva jeg skulle skrive, men jeg fant fort ut at målet mitt var å få folk til å tenke over hva feminisme er for dem, og det var gledelig at det kom flere svar i form av bloggposter allerede første dag av 080309.

Denne teksten skriver jeg imidlertid for egen regning og den må ikke sees på som 080309-redaksjonens standpunkt.

Hvem bestemmer hva feminisme er?

Personlig mener jeg at alle står fritt til å definere sine egne feministiske standpunkt innenfor rammen for begrepet feminisme. Det opplagte oppfølgingsspørsmålet er selvsagt da hva “rammen for begrepet feminisme” er. Wikipedia definerer feminisme som “the belief that women should have equal political, social, sexual, intellectual and economic rights to men”. Jeg synes det oppsummerer feminisme greit, men det åpner selvsagt også opp for en rekke nye spørsmål i forhold til hvordan man skal nå målene og hva målene egentlig innebærer når alt kommer til alt.

Det må være tillatt at man selv kan definere sine egne feministiske standpunkt (og slippe å bli holdt ansvarlig for alle andres) for det finnes ikke noe partiprogram eller noen ed man forplikter seg til ved å si at man er feminist. Jeg tenker også at det er viktig å anerkjenne og godta at man kan jobbe mot samme mål, men at man ikke må være enige i hvor vegen går og hvordan man skal komme dit. Men alle kan ikke ha rett samtidig, noen ideer og løsninger komme til å være mindre egnede, eller rett og slett skikkelig dårlige, og andre ideer og løsninger kommer til å være bra for noen, men ikke passe alle. Vi er nødt til å ha debatt! Vi er nødt til å være uenige! Det har alltid vært debatter og uenighet feminister i mellom om hva som er god feminisme og hva som bare er idioti og galt. Vi kommer aldri til å bli enige om alt! Feminisme er demokrati. Feminisme er polyfoni.

Hva er en feminist?

Jeg tenker at en feminist er en person som mener at kvinner skal ha samme politiske, sosiale, seksuelle, intellektuelle og økonomiske rettigheter som menn og som anerkjenner at det er problemer i samfunnet som først og fremst rammer kvinner fordi vi er kvinner. Systemene er urettferdige. Kulturen er urettferdig. Å være født med en jentekropp gjør oss dessverre fremdeles mer utsatte på mange arenaer, men det betyr selvsagt ikke at alle kvinner er like hardt rammet av det eller at problemene rammer bare kvinner. Ved å si at man er feminist mener jeg at man sier at jeg anerkjenner at dette er slik det er og at man vil gjøre noe med det. Så enkelt og så vanskelig.

Så hvor trykker skoen skoen i dag?

På papiret har vi kvinner i Norge oppnådd likeverd med menn i løpet av de siste hundre årene. I virkeligheten er resultatene heller brokete. Blir du født som kvinne er du stort sett fremdeles en økonomisk taper i forhold til menn, kvinner utsettes i større grad enn menn for vold i nære relasjoner, blir oftere drept av nåværende og tidligere partnere og det er i all hovedsak kvinner som voldtas (av menn) og de fleste voldtekter anmeldes aldri:

Voldtatte kvinner i noen av verdens mest likestilte land, Norge, Sverige, Finland og Danmark, har liten mulighet til å oppnå rettferd i de nordiske ­rettssystemene. Dette viser en ny rapport fra de nordiske Amnesty-seksjonene. Myter og fordommer om menns og kvinners seksualitet viser seg å gi mer støtte til overgriperens troverdighet enn til offeret i voldtektssaker. (amnesty.no)

Norske kvinner foren eder?

Vi kvinner i Norge i dag er en svært variert gruppe mennesker. Vi har alltid vært forskjellige, men vi kvinner i Norge i dag er en enda mindre homogen gruppe enn vi noen gang har vært. Fordi vi er forskjellige og opplever forskjellige ting er det viktig å snakke sammen. Vi må fortelle hva som er våre behov, utfordringer, drømmer og håp. At vi deltar i den offentlige samtalen slik som for eksempel gjennom blogging og 0803-bloggen er en av forutsetningene for videre utvikling av samfunnet.

Alle stemmene teller og ingen eier definisjonen av feminisme.

1 Comment »

… og jeg har bare ikke vett nok til å la være å irritere meg.

Først noen små ting;

Det er fult mulig å være feminist uten å personlig føle seg undertrykket eller å ha opplevd urettferdig behandling på grunn av sitt kjønn.

Selv om kvinner som gruppering er utsatt for strukturell undertrykking, er det ikke dermed sagt at du som person trenger å kjenne det i din hverdag. Det gjør ikke enhver kvinne til et offer.

Som feminist er jeg opptatt av at det er en skjev maktfordeling i samfunnet og de undertrykkende strukturene som f.eks. gjør at kvinner statistisk er dårligere økonomisk stilt enn menn og ut i fra hvilket utgangspunkt en tar de valg en tar. Bare for og nevnte noe.

Jeg mener de valg man tar er påvirket av hvilket samfunn en lever i og det styrer hvilke roller en tar og sosialiseres inn i. Dette er som de fleste sikkert har fått med seg en prosess som starter fra den dagen en er født. En er som kjent ikke kvinne, en blir det.
Altså ikke noe nytt her.

Feminisme er politikk, en kan selv velge om en vil gjøre det private/personlige til politikk.
Om en går på badet om morgenen og barberer leggene er ikke dette en politisk handling med mindre en selv velger å gjøre det sånn ved å bringe det ut i offentligheten i en feministisk kontekst, da vil en, hvis en blir tatt seriøst og det ønsker en jo ofte, få svar deretter.

Som feminist synes jeg det er viktig å ha et visst perspektiv. Siden skjønnhetstyranniet er en stor del av den strukturelle undertrykking kvinner har blitt utsatt for igjennom historien har dette et vesentlig fokus i feminismen. Dette påvirker i stor grad hvordan kvinner ser på og oppfatter seg selv, deres verdi og selvtillit blir også i dag vurdert ut i fra hvordan en ser ut.
I mange kulturer har også resultatet av skjønnhetstyranniet vært ren tortur av kvinnen (f.eks. snøring av kinesiske overklassekvinners føtter), og lignende tortur skjer fremdeles (i Kina strekker og knekker kvinner opp sine bein for å bli lengre og her ser du resultatet av mislykkede silikonoperasjoner).

Som feminist er jeg opptatt av å se det i sammenheng, det er de samme strukturer som gjør at enkelte kvinner i Kina er så villige til å gå så langt og utsette seg selv for så mye smerte for å komme nærme et ideal, som gjør at norske kvinner legger inn silikon i brystet.
Det er de samme idealer en forsøker å leve opp til når en sminker seg og barberer sine legger. Handlingene er i mine øyne er harmløse, det kan være tidkrevende, men en skader ingen med det.

Jeg mener at det å være feminist ikke legger ansvar og krav til den enkelte kvinne om å protestere mot skjønnhetstyranniet ved ”å være stygg”. Mange av oss vil oppleve sosiale restriksjoner eller et generelt ubehag ved ikke å leve opp til dette. Mange føler ikke noe behov for å protestere og det er greit, en må ikke det. Det er nok av saker å ta fatt i.

Det en gjør med sitt eget utseendet trenger ikke ha så stor betydning med mindre en velger å sette det inn i en politisk kontekst, da får morgenrutinene en helt annen mening, men det trenger en som sagt ikke å navne det hver eneste gang en skal formidle at en er feminist.

Hvorvidt jeg eller du faktisk fjerner hår og pynter oss i hverdagen er uinteressant, det kunne kanskje vært interessant å diskutere det på et rent prinsipielt grunnlag om det ikke vært for at man står på stedet hvil og har gjort det en stund (så lenge jeg kan huske faktisk).

Noen feminister mener at kvinners utseende er deres vei til makt og posisjon i samfunnet. Jeg er uenig, det er den som ser og vurderer som dømmer og har definisjonsmakten, ikke den som blir sett.

Jeg opplever fraser om sminke og hårfjerning som historieløse og nærmest feige når de blir brukt i en feministisk sammenheng. En bekrefter alle fordommer ved å si ”jeg er i hvert fall ikke sånn, jeg er pen”. En sender ut klare signaler om at en legitimerer skjønnhetstyranniet og en innordner seg det, bevisst eller ubevisst vil en anerkjenne at kvinners verdi fortsatt vurderes etter hvordan de velger å ta seg ut.
Og hva med de som virkelig er såkalt ”stygge traktorlesber”, skal ikke de få lov til å mene noe, eller skal de skyves i bagrunnen slik at de ”pene” skal få si sitt?

Det er ikke uten grunn at feminister alltid blir møtt med nedsettende kommentarer om utseendet fremfor argumenter, en forsøker å ta fra kvinnen den makt og verdi hun har som i samfunnet ved å rakke ned på hennes ansikt og kropp. De kompromissløse feminister godtar ikke slike premisser.

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig og ikke møte de “konforme&hårløse” med latterliggjøring, det beste er å ignorere det da alle er enige om at utseende er underordnet. Likevel har jeg igjennom lang tid klart å irritere meg over sånt da det åpenbart fremdeles mange som fortsatt ikke klarer å nærme seg feminismen uten å vise frem sine hårfrie armhuler. Fr.Martinsen sier det så greit her.

Men feminister sier ofte de er stygge, hvorfor kan vi ikke si de er pene?
For det første kan de være akkurat som de vil, men siden feminisme har oppstått som en motvekt og protest mot bl.a. skjønnhetstyranniet, vil også reaksjonene bli deretter.
Det er ingen protest i seg selv å være pen, med mindre en demonstrativt vil protestere mot en bitteliten marginal gruppe, og hvorfor vil noen egentlig det? Resten av verden vil aldri stille spørsmål ved noens hårfrie armhuler, så hvorfor akkurat i et feministisk lite hjørne? Og ikke minst, ingen bryr seg egentlig med mindre en faktisk selv velger å gjøre et poeng ut av baderomsrutinene sine og sin personlige hygiene.

Derfor mener jeg at det er langt større behov for såkalt surfeminisme enn ”jeg barberer leggene”-feminisme, for meg representerer det sistnevnte konformitet og trenger man virkelig mer av det?

Jeg vil uansett anbefale å gjøre ting som dette til en ren prinsipiell diskusjon, ikke om hvordan en enkeltperson velger å fremstå. Unnskyld føleriet, men jeg blir faktisk litt uvel på den enkeltes vegne når ting som dette gjøres personlig, enten rettet mot andre kvinner (Alexia Bohwin debatten) eller på grunn av behov for å forsvare seg og sitt ytre.
Jeg vil faktisk anbefale å ikke gjøre det personlig i det hele tatt, og å legge hele seg selv og sitt eget speilbilde bort et lite øyeblikk.

Med dette vil jeg hylle de kompromissløse sure, stygge og sinna feministen.
Mange bruker hverdagen og livet ellers en god del tid til å innrette og tilpasse seg samfunnets normer og om feminisme skal ha den samme funksjonen har den ingen verdi for meg.

No Comments »

Jeg hadde en sommerjobb for mange år siden. Jobben hadde et veldig hyggelig miljø, men alle var minst en generasjon eldre enn meg, og alle var menn. Den eneste andre dama var noen år eldre enn meg, og jeg syntes hun var flott. Hun kunne snakke for seg, og i motsetning til meg, som med mindre jeg kjenner meg helt trygg ofte reduseres til en taus tilskuer til andre menneskers samtaler, var denne dama morsom og jovial. Likevel, - da hun gikk fra lunsjbordet dulta den ene mannen meg vennskapelig i skuldra og sa det ble “så deilig og stille her. Jeg blir helt svett i øra av ho der jeg”. Det kjentes rart at min egen sosiale utrygghet plutselig hadde gjort meg til en av gutta.

Jeg har ofte fått beskjed om at jeg snakker for mye. At jeg dominerer sosiale sammenkomster. Jeg vet det gjelder de aller fleste damene jeg kjenner. Beskrivelser om hva de gjør i samtaler beskrives tidvis som kakling, slærving og skvalder, pass man ikke liker å få plassert på seg, når man faktisk er midt i en faglig diskusjon. De siste par åra har jeg begynt å lytte til samtaler med begge kjønn til stede, og damene, - intelligente, oppegående damer er overraskende tause i blanda forsamlinger. På seminarer med 1/4 kvinner til stede har kvinnene aldri en fjerdedel av taletden. I uformelle diskusjoner fungerer kvinnene som en slags sidelinjeopponenter til mennene. For mennene leder an, og kommer med provoserende påstander som damene hisser seg opp over.

Jeg tror ikke det er bevisst. Jeg ble nemlig selv gjort obs på denne kjønnsfordelte retorikken i en situasjon hvor jeg selv ikke var klar over hva det var som skjedde. Jeg og ei venninne satt og diskuterte politikk med en mannlig venn. Plutselig brøt en kammerat gjennom. Han avbrøt samtalen og spurte begge oss damene om hvor mye vi hadde sagt i løpet av samtalen. Hvor mye taletid vi følte vi hadde fått. Begge så ned, rødmet og erkjente å ha snakket altfor mye. Ingen av oss mente vi hadde latt de andre slippe til. “Så rart” sa kammeraten, “for dere to tilsammen har ikke sagt på langt nær så mye som han der.”

For en tid tilbake, - lang nok tid til at de det gjelder er anonymisert av ukene som er gått, havna jeg på pøbben med to venner og en fremmed. To menn og to damer.

Det var en av disse irriterende kveldene, hvor vi diskuterte temaer som vi alle hadde meninger om. Men som så altfor ofte i sammenhenger hvor vi diskuterer fag: Hver gang mann og dame åpna munnen samtidig, ble dama hysja på av en av mennene. Det kunne virke som om hennes påstander kom i veien for hans fyndige utsagn. Det var merkelig å se på, for min kvinnelige medstudent kasta seg først ivrig og engasjert inn i samtalen. Likevel, - etter at hun var blitt overhørt fem ganger og hysjet på tre, resignerte hun.

Jeg tror ikke det er snakk om bevisst undertrykkelse. Dessverre er det er vanskeligere å slåss mot nedarva retorikk, enn mot noen som gjør en aktiv innsats for å holde deg nede.

No Comments »

Akademikerne offentleggjer no forskning som viser at akademikere ansatt i det offentlege på ingen måte har same nytte av pensjonsordningane der når det gjeld å vege opp for lågare løn, som offentleg ansatte med lågare utdanning har.

Dette betyr i praksis at lønsforskjellane mellom kvinner og menn blir ytterlegare forsterka av dei offentelge pensjonsordningane.

Kvinner tek no lange akademiske utdanningar i aukande grad, på enkelte studier er kvinneandelen høgast.
Kvinnelege akademikarar søker seg i større grad til det offentlege enn menn, og dermed blir lønsforskjellane mellom kvinner og menn med lang utdanning større. Gode pensjonsordningar i det offentlege har tidlegare blitt oppfatta som ordningar som var med til å utjamne lønsforskjellane mellom offentleg og privat ansette. Denne rapporten viser at det ikkje er tilfelle når det gjeld ansatte med universitetsutdanning, og forskjellane aukar jo lenger utdanning den ansatte har.

No Comments »

Tove Smaadahl mener det er svært uheldig at psykolog Kristin Spitznogle sier at en kvinne kan tilgi det første slaget fra en mann.

- Jeg reagerte veldig sterkt på at en psykolog sier noe sånt, understreker hun.

Da tror jeg ikke hun helt vet hva psykologer kan tenke om vold.

Jeg ble utsatt for vold fra så langt tilbake jeg kan huske (tre-årsalderen) og til jeg var i tenårene. Det var vold av langt grovere karakter enn en ørefik. Den skjedde ofte, noen ganger nærmest daglig, i løpet av alle disse årene. Jeg gikk rundt og var redd hele tiden, og hadde mitt første selvmordsforsøk som tiåring.

Som voksen søkte jeg psykologhjelp. Flere psykologer mente jeg burde gjenoppta kontakten med vedkommende som påførte meg store traumer som barn. En av dem sa rett ut at vold ikke er skadelig for barn. En annen hevdet at jeg “straffer vedkommende hardt”, fordi jeg ønsket å leve mitt eget liv og ikke ha kontakt som voksen. Faktum er at vedkommende unnslapp enhver straff, fordi saken var foreldet da jeg greide å anmelde.

Disse psykologene var erfarne avtalespesialister. Den ene er i dag professor ved Universitetet i Oslo.

Jeg har også opplevd vold i parforhold som voksen, og selv om det var knalltøft mens det sto på, så var det på ingen måte så traumatiserende som å bli slått som barn. Voksne kvinner kan dessuten bare hive seg inn en taxi og dra til krisesenter, mens politikerne ikke har tatt ansvar og opprettet krisesentre for barn (Inga Marte Thorkildsen er en av dem som har skjønt dette behovet).

Det hadde vært interessant å høre fra Norsk Psykologforening om deres offisielle syn på vold. Dersom det avviker fra medlemmers praksis, burde foreningen gi opplæring til sine medlemmer.

Lenker:
Politikere slakter Spitznogle-utspill om menn som slår
- Jeg har blitt fysisk angrepet
- Vi tilgir ikke slag!

Kandahar mener: Ikke svart-hvitt
Prinsesse Lea mener: Ja, ett slag kan tilgis

Se også: Borgelig tilgivelsespreik

5 Comments »

Etter å ha lest en debutroman av en norsk kvinnelig forfatter uttalte en kompis av meg: “Hvorfor må damer alltid skrive om ekle ting som blod og sånn?”. Ansiktsuttrykket hans fortalte meg at han fant sånne kvinnekroppslige ting avskyelig.

Nå skal jeg skrive et blogginnlegg om blod og sånn. Det føles privat og jeg tenker at det kanskje er kleint. Men bare på grunn av disse følelsene kan det være interessant å skrive om det likevel.

For noen måneder siden ble My Little Red Book utgitt. En antologi som inneholder 92 personlige historier om den første menstruasjonen. Den er en samling av historiene til kjente kvinner som Glorria Steinheim og Erica Jong, ukjente tenåringer og historien til redaktøren Rachel Nalebuffs grandtante som fikk sin første mens på toget da de flyktet fra Polen og nazistene.

Jeg ble inspirert av denne boka (som jeg forøvrig ikke har lest) til å skrive min historie. Ikke fordi den er spektaktulær på noen måte, men fordi jeg tror vi selv i et moderne, likestilt og frigjort samfunn opplever at det fremdeles henger noen tabuer ved en kroppslig funksjon all verdens kvinner deler.

Selv var jeg den siste av “alle” som fikk mensen. Jeg trente som en toppidrettsutøver, var mager og tilsynelatende ikke fysisk i stand til å bære frem barn før jeg var langt ut i tenårene. Det skjedde rett før jeg fylte seksten. Før den tid hadde jeg jo hatt god tid til å forberede meg. Jeg visste selvsagt at moren min blødde hver måned. Jeg husker ikke om vi snakket så mye om det, men jeg ble ikke ført bak lyset på noen måte. Jeg visste fra ung alder at dette var noe jeg etter hvert måttte forholde meg til også. Det var en uungåelig del av det å være født kvinne.

Mot slutten av barneskolen begynte noen klassekamerater å snike seg inn på do før og etter dusjen i gymen. Alltid med noe skjult i hånden. Noe vi alle visste hva var, men ikke snakket om. Snikingen begynte allerede da vi var elleve. Jeg mistenker at vi som slapp disse doturene var fornøyd med det. Det fantes ingen som helst lengsel etter å bli “ordentlige” kvinner eller i stand til å lage barn. Vi var bare lykkelige over å ikke blø enda.

Da jeg var tolv fikk alle jentene i klassen en begredelig innføring i hygiene av klasseforstanderen vår. Hun var en kjip dame strengt tatt. Jentene fikk beskjed om å bli med på biblioteket - uten guttene som satt fnisende tilbake. Etter noen korte setninger om at det å menstruere var en helt naturlig del av det å være kvinner fulgte formaninger om at vi aldri måtte lukte. Vi måtte skifte bind ofte og vaske oss grundig. Fordi mensen luktet vond og det er jo lite her i verden som er mer skamfullt enn å lukte vond kropp. Hadde vi ikke skjønt det før, skjønte vi det i hvert fall nå. Som om det ikke var ille nok i seg selv at vi skulle blø hver måned. Møkkadame.

I årene som fulgte hørte jeg alle de andre historiene. Om å blø igjennom på stolen i et famileselskap og skylde på at noen hadde lagt en rødbette på den (selv om det ikke fantes en rødbette å se i mils omkrets). Om å ligge og vri seg i smerter, om å kunne slippe gym og skoletimer (fordi mannlige lærere alltid ble flaue når man sa ordet mensen), om tamponger med og uten innføringshylser, om bind som la seg som klumper mellom bena eller skled rundt når du forsøkte å klatre i tau, om så kraftige blødninger at de som hadde dem var likbleke og på besvimelsens rand, om å spørre faren din om penger til tamponger som du kunne bruke på sigaretter (fordi han i motsetning til moren din ikke hadde noen som helst styring på syklusen din og i likhet med de mannlige lærerene syns det var flaut).

Jeg var glad for å slippe så lenge som mulig. Selv om det innebar at jeg ikke kunne slippe unna gym eller skaffe meg penger til sigaretter. Da jeg fant de første blodflekkene i trusene mine var jeg ambivalent. På den ene siden følte jeg at det nok var på tide, på den andre følte jeg at det bar bud om noe upraktisk og slitsomt. Jeg befant meg langt unna både moren min og venninnene mine. Så etter å ha stappet dopapir i trusa dro jeg på butikken for å kjøpe mine første bind. Jeg prøvde å late som om jeg handlet for noen andre. Noen som var voksen og som leste Norsk ukeblad, trengte en liter melk og en pakke Saba self sit.

Å fortelle om forandringen til fruktbar kvinne til venninnene min var ikke noe problem. Jeg syntes det var verre å fortelle det til moren min. Flaut på et vis. Å fortelle det til menn eller gutter var uaktuelt. Det fulgte noen år (strengt tatt veldig mange) hvor det var viktig at guttene i klassen, gutter som kom på besøk eller gutter man var kjæreste med ikke visste noe om hva som foregikk mellom bena på meg noen dager i måneden.

Jeg hadde aldri særlig vondt og jeg lot meg ikke hemme av de påkrevde hygienetiltakene på noen måte. Men jeg var redd for å lukte, redd for å blø igjennom, redd for at noen skulle vite som ikke var innlemmet i den delen av livet mitt. Jeg syns det var pinlig å kjøpe bind og tamponger uansett hvor normalt og naturlig det skulle være.

Da jeg leste om My Little Red Book begynte jeg å fundere på om temaet er interessant for norske kvinner. Kroppsangsten og -tabuene blant amerikanere er som kjent langt sterkere enn her på haugen. Men også vårt i sammenligning frigjorte land er ikke mensen et tema som det ikke henger tabuer ved eller som man kan snakke like ubeværet om som mange andre kroppstemaer. Selv om mensen er noe halvparten av hele verdens befolkning har månedlige erfaringer med.

Ser vi på den offentlige fortellingen om mensen fortelles den av bind- og tampongprodusenter gjennom reklamen. Kvinner går i demonstrasjonstog hvor de krever sikkerhet mot ukontrollert blødning i offentlige rom, menstruerende kvinner trener, jobber i toppstillinger og erobrer verden, de vrir seg hele natten fordi de er engstelige for å blodflekker i sengen, de tilfører underlivet sitt vitaminer og aloe vera, de loves luktfrihet og optimal sugeevne (ofte på bekostning av sunne underliv) og gis de lov til å være snille med seg selv gjøres det alltid i en spalignende og delikat atmosfære, Vi fortelles altså fremdeles at det viktigste ved mensbeskyttelse er å ikke lukte eller lekke, ikke at vi skal ha det mest mulig komfortabelt eller ha tilgang på produkter som ikke gir oss underlivsplager.

I en tid hvor en tilsynelatende ikke kan være vestlig, hvit middelklassefeminist uten å påpeke at det finnes kvinner der ute i verden som har det langt verre enn en selv kan jeg jo ikke annet enn å påpeke at det finnes de som er mye dårligere stilt enn oss på tabufronten.

Ortodokse jøder av hunkjønn anses som så urene når de har mensen at menn ikke skal røre dem overhode. Urenheten overføres til og med ved å berøre ting den menstruerende kvinnen har berørt eller sittet på. Seks dager etter at mensturasjonen har opphørt forventes det at hun oppsøker et mikve og foretar et rituelt bad. For å gjenopprette familiens renhet. I praksis innebærer tabuet at kvinnen faktisk kan ansees som uren halvparten av alle månedens dager (hvis hun er av typen som har langvarige blødninger).

Muslimske kvinner skal ikke be, berøre koranen, faste, oppsøke moskeen eller ha seksuell kontakt med mannen sin. De skal også renses gjennom bad. I en del afrikanske stammesamfunn skal blødende kvinner gjemme seg i en egen hytte til hun er ren igjen og skal ikke røre mat eller delta i jordbruk.

Men selv i det sekulære Norge finner vi altså fremdeles tabuer omkring kvinners månedlige blødninger. Urenhetsretorikken er høylydt. Det er ikke noe man snakker særlig mye om, selv ikke i tilfeller hvor noen virkelig plages eller hemmes av det. Derfor er det interessant at det utgis antologier om emnet og derfor er det interessant å blogge om det selv om det føles underlig personlig og udelikat.

15 Comments »

Nylig ble jeg sittende bak to menn og et barn på bussen. De to mennene var på min alder, altså i 30-årene. Det var tydelig at de kjente hverandre, men ikke hadde sett hverandre på en god stund. Følgelig dreide samtalen seg om oppdatering på hva som hadde skjedd de siste årene. Først snakket de litt om jobb, om at den ene skrev litt for en avis jeg liker og at den andre hadde valgt å gå fra akademia til næringslivet etter fullført doktorgrad. Det var han som hadde gått til næringslivet som hadde med seg en liten jente på ca 9 mnd (etter et halvår med kontroller av småbarn på helsestasjon vil jeg anse meg som ganske god på å anslå alder på smårollingene).

“Ja, så har jeg jo fått henne,” sa han og så mot datteren, og spurte om han med avisen hadde fått barn. Joda, to barn hadde han fått siden sist de møttes. De snakket litt fram og tilbake om barna, og hvordan livet var blitt etter at de fikk barn. Han fra næringslivet understreket at grunnen til at han kunne sitte på bussen sånn midt på dagen som dette var at han hadde foreldrepermisjon. “Det er helt fantastisk å bli så godt kjent med henne, egentlig,” sa han. “Før trodde jeg det med barn var en sånn jentegreie, at bare de kunne forstå seg på dem. At de alltid skjønte om de skulle ha mat eller bleier eller hva. Men nå når det er jeg som er mest med henne, blir jeg så godt kjent med henne. Jeg lærer signalene. Nå er det jeg som forstår hva hun vil. Det er jo bare tid det handler om.”

Han har skjønt det. Jeg er glad for at han fikk denne lille jenten med en kvinne som ønsket like muligheter for henne og mannen. For ellers hadde han nok ikke skjønt det, doktorgrad og jobb i næringslivet til tross. Delt permisjon handler også om å gi far rettigheter. Det handler om å gi far muligheten til å bli like godt kjent med barnet sitt som mor. Det er ikke bare en jentegreie. Det er jo bare tid det handler om.

Gratulerer med dagen!

3 Comments »

Det er dagen etter 8 mars, men jeg tillater meg å tenke kvinnespørsmål også dagen etter dagen.

Forskning.no har en artikkel i disse dager, som tar for seg kvinner og klasse. Den beskriver det rådende, feministiske konseptet som et middelklassekonsept, og hevder at arbeiderkvinnene har bevart et moralsk overtak, mens middelklassekvinnene har et økonomisk overtak. Arbeiderklassekvinnene er nemlig hjemme med barna, og middelklassekvinnene er i arbeid og “bruker sin utdanning”. Dette er resultatet - svært popularisert - fra en dansk doktoravhandling i sosiologi, av Stine Thidemann Faber.

Uten å ha lest avhandlingen kan jeg ikke kritisere disse konklusjonene, men jeg kan undre meg noe over dem. Ikke minst undrer jeg meg over at det å være hjemmearbeidende plutselig er blitt et arbeiderkvinneideal. I min barndom, som var solid plantet i arbeiderklassen, var ikke det å være hjemme med barna et kall. Det var de mer velstående kvinnene som kunne tillate seg å snakke slik, det som den gang var middelklassen. Vi ble innprentet at det viktigste var å være selvstendige og kunne ta vare på seg selv. Å ha lønnet arbeid var veien til et verdig liv. Ingen, mann eller kvinne, skulle forvente å bli forsørget av andre. Når jeg så selv fikk mann og barn hadde vi to store studielån, og det var ikke snakk om et ideelt, feministisk valg når vi begge arbeidet. Det var dobbeltarbeid eller økonomisk kollaps.

De som hadde råd til å ikke arbeide var kvinner uten studielån, ofte gift med menn uten studielån. De hadde større økonomisk frihet, og kunne derfor ta til seg middelklasseidealene fra 50-60 tallet. De kunne forsvare sin rett til å være hjemme nettopp ut fra det moralske imperativ som Stine Thidemann Faber beskriver: idealet om å ha kvalitetstid med sine barn, og vedlikeholde familien. Mennesker uten studielån er kanskje lønnstapere på lang sikt, men de har ikke dermed nødvendigvis alltid dårligere økonomi enn andre. De har gjerne 4-6 år mer med lønnet arbeid for begge parter før de får barn, de har 15-20 år med mindre utgifter, siden de ikke har studielån, og har lavere skatt. Det kan være en fornuftig investering for disse å opprettholde et moderskapsideal hvor kvinnen tar seg av familien. Ikke minst sparer de utgifter til barnepass, og de kan ofte tjene noe ved å passe ett eller to barn i tillegg til sine egne. De arbeider, men uten å forlate hjemmet: et perfekt kompromiss mellom ideal og nødvendighet.

Det jeg blir sittende igjen med etter å ha lest om funnene i artikkelen, er et stort spørmålstegn når det gjelder arbeiderklassen/middelklassen. Så vidt jeg kan se er det de dobbeltarbeidende som har fulgt arbeiderklassens idealer, om arbeid til alle, selvstendighet og et konstruktivt bidrag til fellesskapet, mens det er de hjemmearbeidende som har adoptert middelklassens idealer om å sette vedlikeholdet av familien og omsorg for mann og barn over verdien av lønnet arbeid. Dessuten er det familiene til de hjemmearbeidende som har (relativt) god økonomi i denne fasen når “moderskapet” er et alternativ på mer enn et ideelt plan. Så hvorfor fortsetter vi å kalle den ene gruppen middelklasse, og den andre arbeiderklasse? Og hvorfor kaller vi prosjekt “arbeid for alle” for et feministisk prosjekt, og ikke et arbeiderideologisk prosjekt?

Men kanskje svarer Stine Thidemann Faber på dette selv, i avhandlingen På jagt efter klasse. Jeg får ta litt av den tiden jeg hadde tenkt å bruke på spa til å se etter.

No Comments »

Det er 8.mars – kvinnedagen, og det kan ikkje gå upåakta hen. I fjor blei Norge kåra til det mest likestilte landet i verda. Eit halvår i USA har ytterlegare minna meg på kor langt me faktisk er komne heime i Norge. Så kvifor bør me framleis markere kvinnedagen?

No Comments »

No Comments »

Forsiden av VG dagen før kvinnedagen. En profilert såkalt sexolog sier at det er bra at kvinner tilgir en partner som slår.

Litt av en hilsen til kvinner rett før den internasjonale kvinnedagen! At VG i det hele tatt finner på å trykke en så råtten påstand er et av mange tegn på backlash - at kvinnesaken har gått tilbake. Jeg vil påstå at kvinner i dag er mer ufri enn kvinnene var på nittensyttitallet.

Ta for eksempel kroppspresset. Om man tror det er frihet å barbere armhuler, operere inn silkon i brystene eller kle seg i horeundertøy for å hisse opp en mann, ligger man (kvin) under for en gigantisk illusjon.

Frihet er å være glad i seg selv slik man er. Frihet er å kunne gå gjennom byen uten angst for å bli voldtatt. Frihet er å slippe diskriminering på grunn av kjønn eller hudfarge.

Det er et stykke igjen. Gratulerer med dagen!

No Comments »

No Comments »

Norsk handelspolitikk legitimerer brudd på kvinners menneskerettigheter i Colombia. Til sommeren ratifiserer Norge etter all sannsynlighet en handelsavtale med et av de mest repressive regimene i verden.

«Isabel» er en ung kvinnelig jurist som daglig mottar drapstrusler på grunn av sitt arbeid for fagorganiserte i Colombia. Forleden dag fikk hun en faks fra en paramilitær gruppe i Bogotá som kaller seg «de svarte ørner»:

Det finnes ikke noe sted i hele verden hvor det er så farlig å være fagorganisert som i Colombia. Regjeringshæren og paramilitære grupper har i mangfoldige år stått bak drap på sivile. Enhver motstand mot president Alvaro Uribes regime slås hardt ned på. Direktøren for Human Rights Watch, José Miguel Vivanco, uttalte i november 2008 at det hvert år begås flere menneskerettighetsbrudd i Colombia enn under den 16 år lange perioden hvor Augusto Pinochet var diktator i Chile. Ifølge Alberto Vanegas fra landsorganisasjonen Central Unitaria de Trabalhadores de Colombia (CUT), har mer enn 2500 fagforeningsmedlemmer blitt drept siden 1986. Bare i 2008 ble 42 fagorganiserte myrdet. I et menneskerettighetsperspektiv kan vi ikke godta at folk drepes for å utøve sine demokratiske rett til å kjempe for anstendige arbeidsvilkår og en lønn å leve av. I et likestillingsperspektiv kan vi enda mindre godta at arbeidet for kvinners økonomiske selvstendighet foregår med livet som innsats.

Handel forverrer menneskerettighetssituasjonen
I november 2008 signerte Norge gjennom Det Europeiske Frihandelsforbundet (EFTA) en frihandelsavtale med Colombia som i følge nærings- og handelsminister Sylvia Brustad vil ivareta norske økonomiske interesser og fremme engasjement for menneskerettigheter, sosiale standarder og arbeidstakerrettigheter. Brustad kan da ikke ha nærlest avtaleteksten hvor det i artikkel 5.8 henvises til en fotnote hvor den colombianske staten ”forbeholder seg retten til å iverksette tiltak for å sikre offentlig orden i tråd med Artikkel 100 i Colombias grunnlov”, en artikkel som tidligere har vært brukt til å undertrykke sosiale protester og bryte elementære arbeiderrettigheter.

Da Handelskampanjen nylig la frem rapporten Frihet for hvem? uttalte statssekretær i NHD, Rikke Lind, at hun håpet at Norge fremover vil få glede av importerte varer fra Colombia, som kaffe og blomster. At  de 100.000 kvinnene som jobber på colombianske blomsterplantasjer utsettes for omfattende menneskerettighetsbrudd synes å være sekundært.

Slavelignende forhold
I følge Lupita Aguila fra U.S. Labor Education in the Americas Project (USLEAP) jobber blomsterarbeiderne opptil 12 timer om dagen og nektes systematisk retten til fagorganisering. Bloggen www.laborrights.com rapporterer om at kvinner tvinges til å ta graviditetstester fordi plantasjeeierne ikke vil betale for mødrepermisjon. Utstrakt bruk av helseskadelige pesticider har ført til at kvinnelige blomsterarbeidere i større grad enn andre føder for tidlig eller får funksjonshemmede barn. Leger i blomsterproduserende regioner rapporterer om hele fem tilfeller av akutt forgiftning per dag.

Norge i bakleksa
Den alvorlige menneskerettighetssituasjonen har ført til at kongressene i både USA og Canada har lagt planer om frihandelsavtaler med Colombia på is. Men her hjemme i Norge har forhandlingene knapt fått offentlig oppmerksomhet, til tross for at Regjeringen i Soria Moria-erklæringen forplikter seg til åpenhet om norske handelsavtaler og handelsposisjoner. Dette skjer samtidig som Utviklingsutvalget i fjor la frem sin rapport Samstemt for utvikling? (NOU 2008:14) med anbefalinger til hvordan Norge kan føre en samstemt utviklingspolitikk, og hindre at norske økonomiske interesser er på kollisjonskurs med interessene til fattige land. I anbefalingene heter det blant annet at man ønsker seg en modell der såkalte ”asymmetriske handelsavtaler” kan inngås og hvor den svake parten favoriseres, inkludert retten til å beskytte sitt hjemmemarked. Det bør være implisitt at Norge gjennom sine handelsforbindelser under ingen omstendigheter kan medvirke til menneskerettighetsbrudd, slik den colombianske solidaritets- og fagbevegelsen frykter.

Bryter egne løfter
I tillegg til å forverre en allerede spent menneskerettighetssituasjon, hvor særlig kvinner er utsatt, frykter mange at frihandelsavtalen vil låse Colombia fast i en rolle som råvareeksportør. I dag importerer Norge hovedsaklig kaffe, blomster og frukt fra Colombia. Anerkjente økonomer, heriblant Erik Reinert, peker på at spesialisering i råvareproduksjon nesten uten unntak fører til reduserte reallønninger. Det som skaper bærekraftig vekst i et land er målrettet og demokratisk forvaltning av landets ressurser, utvikling av et hjemmemarked gjennom subsidier og proteksjonisme i oppbyggingsperioden, kombinert med satsing på kunnskapsintensive økonomiske sektorer.  En modell der Colombia driver frem økonomisk vekst med utgangspunkt i råvareproduksjon og på bekostning av kvinners menneskerettigheter står i sterk kontrast til Utviklingsutvalgets anbefalinger og Regjeringens egne løfter i sentrale politiske dokumenter som Soria Moria-erklæringen, Handlingsplan for likestilling og kvinners rettigheter i utviklingssamarbeidet (2007) og Stortingsmelding 13. Klima, konflikt og kapital.

På FNs internasjonale kvinnedag i dag ber jeg derfor den norske regjeringen om å ikke ratifisere en handelsavtale med et regime uten politisk legitimitet i det brede lag av den colombianske befolkningen og å leve opp til sine egne løfter om kvinnerettet utvikling i Sør. Det er ikke en likestillings- og fredsnasjon verdig å bidra til en eskalering av fattigdom og konflikt i frihandelens tjeneste.

Fakta

Handelsavtalen mellom EFTA og Colombia vil gi bedre markedsadgang for industrivarer, landbruksprodukter og fisk. Det skal dessuten fjernes toll på en rekke varer, slik at blant annet norske produkter sikres gode konkurransebetingelser på det colombianske markedet. Handelsavtalen bidrar også til å skape gode betingelser for eksport av fisk og marine produkter til Colombia. Norsk eksport av tjenester får også bedre betingelser, inkludert rett til etablering i de fleste sektorer i Colombia. Norske bedrifter får i tillegg bedre muligheter til å delta i anbudskonkurranse om offentlige anskaffelser.

Kilde: Nærings- og handelsdepartementet

1 Comment »

Trenger vi nå denne kvinnedagen?

Jeg synes jeg stadig oftere hører dette spørsmålet. Spesielt fra menn og unge kvinner, trenger vi lenger 8 mars? Er det egentlig noe mer igjen å kjempe for? Er vi ikke likestilte nok? Norske kvinner er jo blant verdens heldigste, og det er tross alt forskjell på kvinner og menn…

Og ja, jeg er enig i at norske kvinner er blant verdens heldigste. Og at det bør være forskjell på kvinner og menn.

Men ingenting igjen å kjempe for?

Økonomi er viktig, det er vanskelig å leve et lykkelig liv hvis kjøleskapet er tomt og man ikke har penger til å betale regningene sine. Kvinner tjener fremdeles mindre enn menn, og kvinneyrker har mindre status enn menn. Når det kommer mange kvinner inn i “manne-yrker” synker både status og lønn i disse yrkene. De fleste minstepensjonister er kvinner…

Ingenting igjen å kjempe for?

Å kunne bevege seg trygt i det offentlige rom er viktig. Men kan kvinner det? Det er store mørketall når det gjelder voldtekt-statistikken, fordi de aller fleste voldtekter antagelig aldri blir anmeldt. En statistikk for hele 90-tallet fra Statistisk Sentralbyrå. Krisesentersekretariatet anslår at antall voldtekter hvert år er omtrent 9000. Av disse blir 413 saker anmeldt. 48 saker ender med fellende dom.

År Anmeldte Etterforsket Tiltaler Dømte
1991 387 326 97 72
1992 429 357 101 53
1993 395 379 105 76
1994 366 348 83 57
1995 369 309 62 36
1996 423 338 54 30
1997 424 358 68 35
1998 456 380 65 41
1999 467 388 57 31

Hvis vi holder oss til 90-talls statistikken som ga 48 fellende dommer av antatt 9000 voldtekter, betyr det altså at kun 0,53 prosent av overgriperne dømmes. Av saker som faktisk blir anmeldt så viser statistikken at bare fem prosent av menn som anmeldes for voldtekt blir dømt. For å ta et senere eksempel, fra 2000 og 2001, så viser tallene at av 1290 anmeldte saker så fikk bare 66 fellende dom. Og det er ingenting som tyder på at tallene er noe annerledes i dag. Det vil si at det er langt færre som ( i prosent ) blir dømt for anmeldt voldtekt enn i alle andre typer volds-saker.

Hvorfor?

Tror vi at det er SÅ mange kvinner som anmelder falske voldtekter? Oslo-politiet tror det ikke. De regner med at ca. 0,2 prosent av alle voldtektsanmeldelser er falske. 0,2%! Selvfølgelig trist for de som blir uskyldig anmeldt, men neppe noen forklaring på at rettspraksis er som den er. Ser vi ikke på voldtekt som på annen vold? Synes vi synd på gutten? Er han et resultat av sine egne drifter, og kan ikke annet? Eller mener vi at det er jenta som har skylden, fordi hun kanskje fristet ham med sine bare legger og kløft mellom brystene? Her er noen begrunnelser for å la være å dømme i voldtektsaker, uttalt av juryen i eller etter rettsaken:

“Ja, vi «trodde» på det hun sa, men følte at hun hadde vært med på det og etterpå anmeldte saken under foreldrepåvirkning. Foreldrene var til stede i retten».

«Vi fikk inntrykk av at hun var så takknemlig for oppmerksomhet at hun godt kunne tenkes å gå langt».

«Den tøtta der visste hva hun gikk til ¿ og så den «kjekke» gutten som får ødelagt livet hvis han dømmes».

«En ordentlig jente blir ikke igjen slik»

Ingenting igjen å kjempe for?

Å føle seg trygg hjemme hos seg selv, bør være en menneskerett, uansett kjønn. Men kan kvinner det? I følge nyere forskning, så blir ett av tre mord begått av den dreptes nåværende eller tidligere partner. Og den drepte vi snakker om her er i all hovedsak en kvinne. Og den som dreper er en mann.

Er det utlendinger som begår ugjerningen, kaller vi det gjerne æresdrap. Og greier på den måten å skape en illusjon om at det er et kulturelt fenomen. Noe som ikke angår oss, noe som er oss fremmed. Men de fleste slike drap blir faktisk begått av nordmenn, da kaller vi det familietragedie. Men uansett hva vi kaller det, og uansett gjerningsmannens hudfarge, så er resultatet like tragisk. Kvinner og barn blir drept…

På krisesentrene Norge rundt sitter det et rekordantall med blåslåtte kvinner, mange av dem er utenlandske, kvinner som er mishandlet av sine norske eller utenlandske menn.

Innestengt i egne hjem finnes tusenvis av kvinner som knapt får lov til å gå utenfor døren fordi de er gift med sykelig sjalue menn.

Innestengt i egne hjem finner du et ukjent ( men stort ) antall utenlandske kvinner som ikke får lov til å lære seg norsk av sine kontrollerende utenlandske eller norske menn.

Alt for ofte leser vi om kvinner som blir slått, mishandlet og i de verste tilfellene drept, ofte fordi de ønsker å forlate mennene sine.

Ingenting igjen å kjempe for?

- Familietragedie i Nord Trøndelag. En mann har drept sin kone, hun var gravid med tvillinger. I tillegg drepte han kvinnens lille niese. Dette i følge parets ti år gamle datter, som slapp fyskisk uskadd fra ugjerningen. Mannen og kvinnen ble separert i mars…

- Vestfold, En mann drepte nesten hele sin familie.

- Sandvika. En mann dreper kone og barn.

Drept fordi hun ville se fjernsyn… Drepte kona mens barna så på… Drept av kjæreste pga. sjalusi… Drepte kona fordi hun ville gå fra ham… En av mennene sier det rett ut. Hun ville gå fra ham. Han hadde ikke annet valg enn å drepe henne… Og i tillegg til de som blir drept, så har krisesentrene landet rundt større søkning enn noensinne, og et ukjent ( men stort ) antall kvinner går rundt med voldsalarm, eller lever på ukjent adresse. På flukt fra en som de engang elsket. På flukt fra en som ofte hevder at han fremdeles elsker.

http://www.expressen.se/index.jsp?a=547366

http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/03/02/362925.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=136722

http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article150580.ece

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostfold/5519551.html

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=302722

Ingenting igjen å kjempe for?

Hvert år sendes unge kvinner ut av Norge for å tvangsgiftes eller kjønnslemlestes.

Hundrevis av fattige kvinner er importert til Vesten for å selges i bordeller eller på gata.

En alt for stor andel norske jenter har blitt - eller blir - misbrukt av fedre, stefedre, onkler, brødre, og tusenvis av små barn verden rundt selges til sex-industrien.

Ingenting igjen å kjempe for?

***

Innlegget er også publisert her:

http://bjerkli.wordpress.com

2 Comments »