0803

0803-bloggen er slutt for i år.
Til alle som har deltatt med innlegg og kommentarer: Tusen takk!

Det har vært spennende å åpne siden hver eneste dag, og vi i redaksjonen er enige om at vi vel aldri har hatt så mange gode innlegg som i år. Det er en rekord vi håper å slå allerede til neste år.

For vi avslutter selvfølgelig med å si på gjensyn!

Etter å ha fått toggåing inn med morsmelkserstatninga (man er da et ekte 70-tallsbarn) har jeg et anstrengt forhold til organisert subbing i utakt igjennom bygatene. Da jeg var barn gikk det alltid et tog: for selvbestemt abort, mot EEC, mot den sovjetiske invasjonen av Afghanistan (den var svært omdiskutert i heimen), det var 1. mai og det var 8. mars (få 70-tallet var det til og med to kvinnedagstog pga politisk uenighet. Vi gikk alltid i kvinnefronten sitt). Kvinnedagen var liksom første vårdag for de røde og sterke i troen og derfra gikk det slag i slag.  

Som barn var selvsagt apellene det aller verste med å skulle demonstrere, de varte og rakk og ble alltid formidlet via en sprakete megafon (eller i beste fall ett råttent høyttaleranlegg) som spiste opp slutten av alle setningene. Talene var viktige for de voksne å få med og de apllauderte gode poenger med den dumpe lyden av tovede ullvotter. Deretter fulge en lang marsj gjennom byen mens reaksjonære mennesker sto på fortauet og buet etter oss.

Dagen ble avrundet på et eller annet røyfullt ølsted hvor de kunne diskutere apellene og de interne maktkampene mellom alle de forskjellige fraksjonene av feminister og/eller kommunister. Det hele var langtekkelig og ganske kjedelig når en var liten og ikke helt visste hva selvbestemt abort eller “Nei til kvinnen som salgsvare” egentlig betydde.

Etter at jeg har blitt stor nok til å bestemme selv har jeg derfor ikke gått i så mange tog, og jeg gjorde det ikke sist lørdag heller. Men jeg så på tog som den foræderen jeg er. For jeg får selvsagt dårlig samvittighet.

Men jeg ble nok enda en gang overbevist om at toggåing ikke er min foretrukne kommunikasjonsform. Men jeg får dårlig samvittighet fordi det tross alt er en av ytterst få feministiske markeringer som foregår i byrommet og fordi jeg jo sympatiserer med saka. Det som overbeviste meg denne gangen, forutenom mine forutinntatte antipatier, var parolene:

* Kriminaliser horekundene NÅ!

Dette var selvsagt hovedparolen og ikke en parole jeg kunne gått under. Jeg har forsøkt å blogge om emnet noen ganger, men har vel endt opp i et eller annet vakum hvor jeg ikke helt klarer å bestemme meg for hva jeg egentlig synes er den beste løsningen. Dessuten ble jeg ikke annet enn illsint når jeg så en person vandre rundt med en plakat hvor hun oppfordret til nedleggelse av Pro-senteret. Å kjempe for nedleggelse av et av særdeles få støttetiltak for kvinner som faktisk føler seg tvunget til å selge kroppen sin er ikke annet en uhyre usympatisk og lite solidarisk med de som faktisk har størst behov for støtte og hjelp.

* Hev kvinnelønna! Likelønn nå!

Denne kunne jeg selvsagt allid slengt meg med på. Selv om jeg ikke er helt overbevist om at løsningen utelukkende ligger i heving av kvinnelønna for å få likelønn her til lands. Hadde det vært en parole som oppfordret menn til å ta større del av bære- og trøste oppgavene her til lands hadde jeg følt meg mer bekvem.

* 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon!

Dette er jo en gjenganger fra langt tilbake. Det har visst ikke hjulpet noe særlig og jeg vet ikke om jeg har tro på at velferdsstaten kan bestå hvis folk skal jobbe såpass lite.

* Likestill skift og turnus nå!

Dette er kanskje den beste parolen, som beskriver et konkret tiltak for å få opp kvinnelønna (hm - merker at jeg liker det begrepet veldig dårlig). Men jeg må innrømme at dette ikke akkurat er en parole jeg identifiserer meg sterkt med siden jeg er kontorrotte med høyt studielån som ikke har så mye kompensasjoner at det gjør noe.

* Avtalefestet pensjon skal bestå! Det gir vi oss aldri på!

Hm - og når ble AFP en feministisk kampsak? Dessuten vil det gå dårlig med min egen pensjon en gang i fremtiden hvis alle 68′erne skal ta ut AFP.

* Befolkningsveksten begynner ikke alltid på soverommet - Ja til assistert befruktning for lesbiske!

Ikke uenig i denne heller. Men syns vel strengt tatt ikke det er en feministisk kampsak og de trenger bare reise til København for å oppnå det. 

* Nei til abortregister! Forsvar abortloven!

Forsåvidt enig i den også, samtidig som jeg ikke helt vet hvorvidt registret kan sees som en trussel mot loven.

* Fred og trygghet for afghanske kvinner! Hent soldatene hjem!

Så det er norske soldater som fører til undertrykkelsen av afghanske kvinner? Jeg vet jeg er vanskelig nå, men litt logikk bør en vel kunne forvente av en parole?

* Til kamp mot kjønnslemlestelse!

Så vi kan kjempe mot kjønnslemlestelse ved å gå i tog? Tror ikke det. Det finnes andre og bedre midler, midler som til og med kanskje virker.

* Ikke «bare flørting» - si nei til seksuell trakassering!

Nok en gang en teit paroleretorikk. Selvsagt sier jeg nei til seksuell trakssering! En parole om trygge gater hadde faktisk vært mer på sin plass.

* Kamp mot incest og seksuelle overgrep mot barn!

Dette syns jeg heller ikke er en feministisk kampsak. Selv om jeg selvsagt er enig.

* Rosa prinsesser og tøffe superhelter? Nei til snevre barndommer!

Gode intensjoner bak denne parolen også. Men hva med å demonstrere for Barbiefrie barnehager og bedre pedagogiske virkemidler for å bekjempe kjønnssterotypier?

* Full barnehagedekning! Flere førskolelærere!

Enig, men dette bør være en allmenn kampsak og ikke noe som kan sorteres under feminisme.

* Veto mot EUs tjenestedirektiv! Ja til likelønn!

Her kan jeg altså si det samme som over.

Det var noen paroler som gikk på internasjonal solidaritet også, det var til og med noen som vaiet med et Che Guevara flagg og hva det har i et 8. mars tog å gjøre vites ikke.

Alt i alt må jeg nok konkludere med at det var helt riktig av meg ikke å gå i noe tog. At Gerd Liv Valla var satt opp som hovedtaler gjorde ikke akkurat saken noe bedre. Tog er nok ikke noe for meg uansett hvor mye av en møkkadame jeg føler meg når jeg sier det.

Kjenner du stor motstand når jeg påstår det? Mener du at jeg tar feil, eller føler du at dette gjelder (absolutt) ikke deg, at vi har kommet mye lenger enn som så?

Jeg pleier ikke å generalisere, men i dette tilfellet gjør jeg det. Av den enkle grunn at det jeg ser mest av, er nettopp dét; kvinner som fortsatt tekkes mannen. Gjerne uten å være ordentlig klar over det selv. Og iallefall så er ikke dette noe som helt vil erkjennes, iallefall ikke i disse perspektiver, verken for seg selv eller andre. For motkulturen nå er å vise “verden” hvor frigjorte og selvstendige kvinner er.

Men er du det?

Isåfall vil jeg si at brodden på det, på langt nær er tatt, hvis det er dét du vil. Det mannlige kjønns definering av kulturelle koder mann og kvinner imellom, er fortsatt grunnlinjen vi spiller oss selv ut fra.

Eller hva er det som gjør at kvinner oppfører seg som et objekt med en underliggende, eller svært overliggende, hensikt i å bli sett og hørt for alt det er verdt, og som gjør det meste for å oppnå å bli likt og begjært? Om det koster henne hennes egen selvrespekt, noen sosiale tap, eller whatever, spiller ingen rolle. En kvinne kan lett bli en bitch uten å nøle, for å tilfredsstille både det kvinnelige og mannlige aspekt. Vi snakker her om en type kvinne som går i bresjen i en slags indirekte kamp kvinner imellom, som går utpå rangeringen hos mannen, og som på mange måter går utpå å tekke mannens ego. Kvinner kan bli riktig så stygge mot det som truer hennes egen posisjon i “kvinne-verdenen” og i forhold til mannen. Bitch-rollen er kvinnens macho-brøl, så og si. Så maskerer man det litt, og bedyrer at det er fordi kvinnen vet hva hun fortjener. Go for it, girl! osv.

Jeg syns det fortsatt vitner om at kvinner ikke har funnet sin integritet.

Hva er det som gjør at en kvinne velger å legge ut babe-bilder av seg selv på nettet, når hun vil gi verden en bit av seg? Jo, hun vet hun får mer oppmerksomhet fra mannen på den måten, og det er jo akkurat det hun vil ha. Oppmerksomhet fra mannen. På mannens premisser.

Har du tenkt på at det er Kvinnen selv som skaper Mannen slik? Vi spiller roller for hverandre. Vi skaper hverandre gjennom disse rollene.

Eksempelvis: kvinnen følger mannens spilleregler, gjerne ubevisst (det er innlært gjennom generasjoner, fra media, osv, og er fortsatt det som beskriver samtiden vår, som sagt: vi lever under disse kulturelle retningslinjer ennå, dette er den store blindsonen vi alle har),tekker han- sånn at han kan være Mannen som hun har skapt han gjennom sine handlinger. Også klager hun på ham etterpå. Og kjemper innbitt mot en bitterhet som blir større og større, ettersom åra går.
En trygg kvinne blir ikke bitch-like. Å ta på seg bitch-rollen vitner mer om en fallitterklæring overfor begge kjønn, framfor at det er en makt-og posisjonsdemonstrasjon (som man motiveres av at det skulle være). For det er jo det bitcher egentlig vil vise, at de fortsatt spiller en rolle, at de fortsatt har makt og kraft til å gi store skjellsettende effekter. De tror seg dette mistet. The bitches wanna rule the party (or planet?). Også er det hele kanskje en stor misforstått selvtillits-issue? En protest mot underkastelsen som man ikke er seg bevisst engang.
Kvinner gjør mye for å bli sett. Men aller mest vil de bli hørt. Om kvinner føler seg underlegne, har de intelligens og kløft nok til å forstå hva de må gjøre for å oppheve den følelsen.

Vi mennesker er nå en gang slik, at vi trenger hverandre for å oppleve oss selv. Vi er sosiale dyr, hvor parringsleken er det essensielle som ligger til grunn for mye av kjønnenes omgang med hverandre. Det er en kjemisk reaksjon.

Kvinnen trenger fortsatt Mannen, og vice versa, for å oppleve sitt eget kjønn. Og sånn skal det være også. Det er genetisk nedlagt i oss, og mye er hormonelt betinget, vi er to kjønn som oppfyller hverandre. For mye testotoron i en kvinne, er ikke kvinnelig. Og hvorfor skal vi ta vekk dette, slipt gjennom tiår på tiår av den feministiske tidsalder. For å være feminin behøver ikke å være underkastelse av noe slag, for deretter å jobbe for å reise seg opp igjen. Å være feminint sterk behøver heller ikke å bety at man må ty til virkemidler for å bli sett og hørt.

Beruselsen kjønnene imellom behøver ikke å gå på bekostning av noen.

Amnesty International Norge har de siste årene vært en av de fremste til å tale norske kvinners sak i voldtektsdebatten. Nå har de satt i gang en aksjon der de oppfordrer alle til å sende en appell til justisminister Knut Storberget for å få myndighetene til å sette i gang en kartlegging av hvor mange norske kvinner som hvert år blir voldtatt.

Voldtekt blir usynliggjort så lenge det ikke finnes kunnskap om hvor mange som årlig voldtas i Norge. Hjelpen til ofrene blir mangelfull, og effekten av forebyggende tiltak er vanskelig å måle.

Hentet fra Amnesty.no

Dere er herved oppfordret til å delta i appellen!

Dere kan signere på Amensty.nos sider, sende underskrift via SMS eller sende brev til justisminister Knut Storberget (brevet kan printes ut fra Amnesty.no).

Aksjonen finner dere her.

Mens norske feminister krangler om begreper og egotripper og ekskluderer hverandre, tvangssendes innvandrerjenter til tvangslemlestelse, tvangsekteskap og tvangspuling. Det kan vi godt kalle store kontraster.

Inspireret af Arthurs drybbende våde fidde

lod eg meg villig forføre til at digte

om norske kvinners sure liv

og innvandrerkvinners søde liv

[Bildet er fjernet av redaksjonen.]

Frognerfitte og Innvandrerkvinne

Vill, våt og villig

spriker hun ivrig

og åpner porten

…..

Skamfull og skamklippet

holder hun taus igjen

tvinges til åpning

…..

Vill, våt og villig

tar hun imot

den halvfete frieren

…..

Skamfull og skamklippet

lar hun seg bedekke

med tårer og tvang

…..

Hurra for 8. mars

for friheten

solidariteten

søsterskapet

Jeg ser dere – Skjebnefellesskapet

Jeg ser dere kvinner, jeg ser dere godt, fordi tegnene er tydelige. Tydelige for blikket mitt.

Tegnene etter spontane verbale utfall, utskjelling, trusler, slag, blåmerker og frykt. Dere bærer tegnene ulikt, men allikevel likt. Kvinnene og søstrene mine, søstre i samme skjebne. Skjebne som binder oss sterkere sammen enn blod. Medsøstre i sorg, skuffelse, sinne og apati. Skjebne, hermer du uten erfaring, du ute på siden. Vi styrer da vår egen skjebne, gjør vi ikke?

Jeg så deg i butikken en dag, bestemor. Med datter og barnebarn i følget. Du var forvirret, rødflammet og hadde tydelig blåmerke rundt det ene øyet.  Du virret hit og dit, med den lille familien på slep. Din datter like usikker, like nervøs dekkende for å late som alt var normalt. Begge så like, mor og datter, hadde datter det likedan? Hysjing på unger, en gutt og en jente, røde kinn av skam og kaos rundt dere. Hjertet mitt blødde.

Jeg så deg på polet, du jobber der. Jeg skulle spørre om noe og så inn i ditt fraværende blikk, omkranset av blåmerke på ene siden. Det usynlige blikket, tomt og langt borte, forlater meg ikke. Tynn og hengslet som om du var i ferd med å forsvinne helt, sammen med det dissosiative blikket. Benektende og uvirkelig, fremmedfølelse og flukt fra virkeligheten. Du var ikke der, og jeg måtte spørre flere ganger. Da så du meg langt, langt borte fra, lille skjøre fuglen. Jeg ville ta deg under vingen.

Jeg ser deg ofte, mørkhåret og ungdommelig etter dine mange steg, for du går og går hvileløs rundt. Angsten har blitt din svøpe, angsten for å ikke være god nok, for å bli avvist, for å bli veiet og funnet for lett, for å være alene, for at stemmen ikke bærer, for at stemmen ikke sier det du vil, for at stemmen lyder men hodet er koplet ut. Jeg ser frykten din, kanskje kan jeg til og med lukte den. Jeg ser blikket breddfull av sorg og noen ganger trass og sinne. Du kan synke, her drukner du ikke.

Ja, jeg ser dere, men jeg kan ikke hjelpe dere mye. Bare litt ved å se dere med kjærlighet og ikke fordømmelse, ved å se dere med varme og ikke kulde, ved å se dere med toleranse og tålmodighet og ikke dømme og trekke raske konklusjoner. Og jeg ser fordi jeg vet akkurat hvor vondt det er, hvor vanskelig det er å være der du er. Men jeg vet at det går an å gå, det går an å komme ut, det går an å gradvis fri seg fra fortiden, steg for steg, dag for dag. Skjebnen er ikke endelig, skjebnen kan styres mer enn vi tror. Tro meg søster, tro meg!

Årets 8.mars-tegneserie ble ferdig i dag fordi jeg tok meg litt vann over hodet og tegnet hakket for langt.
Jeg publiserer bare et bilde her, så ligger resten på min blogg. Stilsettet på 0803 er så smalt at det blir vanskelig for dere å lese teksten.
Trykk på bildet for å lese hele!

Jeg har en teori om at homofili er årsaken til svært mange problemer mellom menn og kvinner, og at hvis vi ser bort fra religion, som beviselig har skylda for det meste, vil vi finne de homofile øverst på trøbbellista. Ikke fordi vi kvinner konkurrerer med dem om den samme gruppen attraktive og siviliserte menn, men fordi de er en trussel.

Problemet med de homofile er at deres eksistens utløser en frykt hos heterofile menn. Enkelte straighte menn er redde for å bli homofile, men de aller fleste av dem er aller mest redd for at noen skal tro at de er det. Det krever tiltak.

For å kunne skille hetero fra homo blant menn er det utformet en Manndomskode. Den må følges til enhver tid. I følge Manndomskoden skal en mann være sterk, myndig, morsom, tøff, aggressiv, atletisk og selvsikker. Det som er viktigst her er atferden. Homofile oppfører seg ikke slik koden beskriver; de er svake, uatletiske og følsomme mammadalter som gråter og oppfører seg som jenter. Merk deg det: De oppfører seg som jenter. Derfor gjør koden det lett å skille ekte mannfolk fra de som bare er født med utstyret.

Continue Reading »

Dette ble skrevet og forsøkt lagt ut 8. mars, men siden jeg ikke fikk passordet før nå (vært borte og greier) så legger jeg det ut litt for sent.

Sonitus arrangerer bloggtog i anledning kvinnedagen, visstnok for tredje gang. Ny som jeg er i gamet, vet jeg lite om prosjektet. Det kan godt hende at dette er et kjempetiltak. Likevel får jeg litt flau smak i munnen av ordene feminisme, kvinnedag og 8. mars.

Hva kommer dette av? Jeg er jo ikke i mot likelønn, eller å få kvinner inn på alle arenaer i arbeidslivet. I tillegg mener jeg jo at jeg faktisk er like mye verdt som en hvilken som helst mann (eller mer)(kanskje ikke kongen og statsministeren, da, men dere skjønner poenget). Hva er det da som gjør at jeg vegrer meg veldig for å kalle meg feminist?

Feminisme er av en eller annen grunn forbeholdt de venstreradikale. I det noen kaller seg feminister blir de tillagt meget røde indre verdier. Man kan si mye om meg, men særlig rød er jeg ikke, og jeg har ikke noe spesielt ønske om å bli tatt for å være det heller.

Jeg har aldri feiret 8. mars. Dette blir første gangen jeg i det hele tatt gjør noe for å markere dagen. Jeg har vært politisk aktiv i Unge Høyre i flere år (ikke nå lenger), og vi hadde ingen tradisjon for å markere dette på noe vis. Og skulle vi markert dagen, så måtte vi gjort det på vår egen måte. Jeg hadde aldri kunnet gå under de parolene som rødfeministene gjør. Spesielt er det én parole som er litt skremmende nå i år. “Frihet og trygghet til kvinner og barn i Afghanistan. Send soldatene hjem, NÅ!” (fritt etter hukommelsen). Beklager, jeg tror virkelig ikke at å overlate kvinner og barn tilbake til Taliban er den gode idéen som de radikale tydeligvis mener det er.

Men, likevel, gratulerer med dagen alle kvinner der ute (og menn om dere er misunnelige eller har bursdag). Kvinnesak har gjennom de siste 200 år vært veldig viktig, og har gitt oss den posisjonen vi har (til nå) i samfunnet. Vi trenger ikke å være helt fornøyde, men jeg ønsker altså ikke å blande min kvinnesak inn i den knallrøde sosialistiske feminismen som ser ut til å eie denne dagen.

Kvinnen har mye mer makt enn mannen

Runar Døving i BT-Magasinet

For kvinner fell det visst naturleg å seia “vi kvinner”. Dei færraste menn kjem noko sinne til å seia “vi menn”. Difor er det kvinnedag. Difor kan det aldri bli nokon mannedag.

Asbjørn Kristoffersen i Bergens Tidende

Vi kan godt bli flinkare til å lære kvarandre sine greier, men vi vil alltid vere mann og kvinne. Og skulle vi rekke å bli kliss like i mi tid, tek eg ein dregg og hoppar ein stad der det er skikkeleg djupt.

Fredrik Steen i Regionavisa 

Nå greier kvinner seg bra på egen kjøl, og likestillingen har nesten gått over til å diskriminere menn.

Eli Engum Hagen i VG

Makten over klesvasken, den har utvilsomt kvinnene. Tradisjonelt har de tatt den største arbeidsbyrden i hjemmet, og fremdeles bruker de mer enn en time mer enn menn på husholdningen hver dag. Dette kan imidlertid sees som en lønnsom investering, for den som gjør arbeidet får også makten ifølge Døving og Lorentzen.

Runar Døving og Jørgen Lorentzen i BT-Magasinet

Menns vold mot kvinner fremstår som ensidig, overdrevet, og uten blikk for kvinners medansvar der det kommer til vold i hjemmet. Kvinner kan være slue, manipulerende og krenke menn verbalt og psykisk. Dette er ikke relevant i alle tilfellene, men kvinner må likevel ta et ansvar for dette, individuelt og kollektivt.

Arild Brock, redaktør i Maskulinist.no er i mot å banke kvinner. Men bare i prinsippet. Replikk til Mannspanelets rapport i Aftenposten 7.mars.

Blir feministdebattene mer og mer elitistiske for hvert år?

Kadra Yusuf i A-magasinet 

Farsdag er togfri og heilt ufarleg. Det er morsdag som skaper dårleg samvit, det er mor som kan kunsten å bli lei seg på ein slik måte at det kan bli livslang sysselsetjing for terapeutar.

Asbjørn Kristoffersen i Bergens Tidende 

Det postindustrielle samfunnet krever utdanning, og jenter viser vei! Før satt de og ventet på å bli gift. Nå sitter de på lesesalen og venter med å bli mor. Dette er den virkelige kvinnerevolusjonen.

Kjetil Rolness i Magasinet

Det er når du murar stein med folk at du kjenner du lever. Utan eit ord i utrengsmål, berre kjensla av å gjera noko nyttig saman, av å få ting til å fungera. Slike ting som damer og mannsforskarar ikkje forstår seg på.

Asbjørn Kristoffersen i Bergens Tidende 

Det som imponerer meg mest med damene er at dei på ein naturleg måte klarar å omgåast menn i det daglege. Det imponerer meg meir enn både skiflyging og hundar som klarar å sleikje seg i skrittet. Det er ein stor prestasjon som eigentleg seier alt. At dei orkar.

Finn Tokvam i BT-Magasinet

NB! Til redaksjonen og andre som måtte lese så må det opplyses om at denne posten ikke er kokt i hop av Flopsy, men av hennes uestetiske 60 prosent, det vil si undertegnede, altså Hjorthen. Men av en eller annen grunn fikk jeg ikke lov til å ha Hjorthen som forfatter. Nok et tegn på at kvinnekampen har gått for langt antar jeg?

Et rungende ”Hipp, hipp, hurra!” går ut fra 0803-redaksjonen til alle kvinner og alle menn som støtter likestillingskampen.

Vi i redaksjonen er glade for å se at det strømmer inn med bidrag til 0803 og gleder oss over engasjementet som vises i kommentarfeltene.

I år er det 99 år siden Den internasjonale kvinnedagen, International Women’s Day (IWD), ble offisielt markert over hele USA. Kvinnedagen er ikke lenger en ung dame, men en voksen kvinne - og hun vet hva hun vil! Noen mener at hun ikke trengs lenger og at det er på tide at hun pensjonerer seg nå, andre mener at hun aldri vil kunne ta det med ro og at hun skal fortsette å vokse og vise krefter. Vi i 0803-redaksjonen er enige med de sistnevnte.

Da Den internasjonale kvinnedagen ble offisielt arrangert for første gang i 1909 var det som følge av at Socialist Party of America hadde vedtatt å avholde en internasjonal kvinnedag. Året før hadde 15000 kvinner marsjert gjennom New York City for å kreve kortere arbeidstid, bedre lønn og stemmerett. I 2008 er det fremdeles kvinner som marsjerer. Selv om veldig mye er oppnådd på de nesten 100 årene som har gått siden Den internasjonale kvinnedagen første gang så dagens lys, har problemstillingene holdt seg veldig like. Det er forskjell om du blir født inn i denne verdenen som mann eller kvinne. Vår jobb er å sørge for at det ikke er en ulempe å bli født som jente. Kjønn skal ikke avgjøre status!

Gled dere over alt som er oppnådd. Kjemp for alt som står igjen!

Med dette ønsker vi dere en fortsatt strålende 8. mars 2008!

8. mars kalles kvinnedagen, men er i praksis en feministdag. Det hater jeg fordi det tilsmusser skillet mellom kvinner og feminister. Dette er ekstremt ødeleggende for oss som mener feminisme er ideen om juridisk, politisk og sosial likestilling mellom kjønnene, ikke et synonym for kvinne.  8. mars er i praksis feministdag, men kalles kvinnedagen. Det hater jeg fordi det bidrar til å utdefinere mannlige feminister. Dette er ekstremt ødeleggende for oss som ser at anti-feministiske strukturer også rammer menn. Mange anti-feminister tror seriøst at 8.mars er virkelig. De mener seriøst at 8. mars er Kvinnens Egen Dag og at dagen skal feires og markeres. Det er så bisart, det er så beyond. Jeg hater det. For mange anti-feminister er det ekstra vanskelig å forstå skillet mellom kvinner og feminister. Samtidig har de fått det for seg at det er en spesiell plikt for feminister å feire Kvinnens Egen Dag på Rett Måte, for eksempel ved å Gå Under Rett Parole I Tog. Når feministene ikke lever opp til anti-feministenes høye standard mener anti-feministene seriøst at de må irettesette feministene for Feil Parole I Tog, eller for å være interessert i Feil Saker og Dumme Småting. Hvorfor kan ikke anti-feministene lage de jævla parolene og arrangere de jævla togene sjøl hvis det er så jævla viktig for dem? Jeg hater at de ikke kan gjøre det, at de bare syter og klager og slenger dritt. Seriøst jeg tråkker på 8. mars fordi jeg hater 8. mars.

Gratulerer med dagen!!

“Det skjer itj av sæ sjøl!” sa min mor.

Jeg var heldig som møtte en klok forsker på et seminar, over en hyggelig middag i italiensk atmosfære gjorde diskusjonen at jeg fikk satt ord på en del opplevelser og tanker jeg hadde gjort meg om det å være ung kvinne, på vei fra universitetet til arbeidslivet.Hvis du som meg er født på 1970-tallet, kan vi sies å tilhøre “individualistgenerasjonen” - en generasjon hvor likestilling for mange er tatt for gitt. Vi har vokst opp med likestillingsideologien både i hjemmet, på skolen og i våre egne relasjoner. Vi har oppnådd gode karakterer på skolen, strømmet til høyere utdanning og gått inn i yrker som tidligere har vært forbehold menn, og vi ser på oss selv først og fremst som individer - ikke som kjønn.

Den kjente kjønnsforskeren Widerberg, har stilt spørsmålet: Hva skjer når denne individualist-generasjonen møter kjønnede strukturer i arbeidslivet? Vil de handle individualistisk, eller kollektivt som en gruppe mot disse strukturene?

Når vi er studenter er vi stort sett ganske like - mannlige og kvinnelige studenter jobber mot de samme målene, vi skal studere og få karakterer og en grad, og selv om vi ikke er kjønnsnøytrale, er det i mindre grad strukturer i studenttilværelsen som er “kjønnede” enn det vi opplever når vi kommer over i arbeidslivet.

For mange er det i overgangen til arbeidslivet at man virkelig får merke at kjønn betyr noe, at man blir sett som kjønn og oppleve at man også (ikke alltid, men noen ganger) blir behandlet annerledes på grunn av kjønn. Ikke nødvendigvis på ens eget arbeidssted, men også ute hos kunder og andre. Ikke nødvendigvis bevisste hersketeknikker eller diskriminering, men like gjerne gode intensjoner som bare havner så utrolig uheldig ut. Gamle vaner, organisasjonskulturer som er bygd opp rundt “gutteklubben”. Men ikke minst: Ikke nødvendigvis bare fra eldre menn, eller menn i det hele tatt…

Forskeren jeg møtte på seminar hadde i en pilotstudie (1) vært med på å undersøke overgangen fra studie- til arbeids-liv for kvinner i tre profesjoner: Leger, sivilingeniører og prester. Deres resultater var i tråd med mine opplevelser av å bli mer bevisst på kjønn når jeg kom ut av student-tilværelsen. 11 av 16 informanter opplevde at kjønnsidentitet er viktig i arbeidslivet, men det var svært forskjellig hvordan de valgte å forholde seg til dette. Kun prestene i undersøkelsen skilte seg ut ved å stå sammen og handle kollektivt for å endre praksis, resten så det som en individualistisk utfordring.

Noen velger “kjønnsnøytrale” taktikker. Noen velger å spøke det bort, bli en “maskot” eller “forførerinne”. Kun et fåtall ser strukturer og kultur i arbeidslivet som forskjellsbehandler og er villige til å bevisst handle kollektivt mot dette. Det skremmer meg.

Vi er innprentet at vi skal ha likestilling, men vi er også innprentet at vi er individualister. Det å oppleve forskjellsbehandling på arbeidsplassen blir dermed et individuelt problem, ikke noe man gjør en felles innsats for å endre på. Jeg er redd for at vi har fått for mye individualisme og for lite kollektiv kjønnsbevissthet. Vi vil ikke “stå på barikaden” og stikke oss for mye frem, vi vil ikke få slengt etter oss at vi er “sure kjerringer”, og vi er for eksempel for feige i de fleste tilfeller til å sette kjønn på dagsorden som HMS og arbeidsmiljø-spørsmål.

Vi står på skuldrene av giganter, vi nyter godene som andre har kjempet fram i årevis, og vi må fortsette å være feminister, fortsette å ta plass og snakke om kjønn.

Nei, mamma hadde rett - det skjer itj av sæ sjøl!

–

(1) Zachariassen, H.H., Thune, H. & Kvammen, I.A.K. (2004): Feminine collective action in an individualistic age? - The individualist generation’s entry into the workforce. AmS-Varia 41, 17-24, Stavanger. ISSN 332-6306, ISBN 82-7760-106-9, UDK 331-055.2.

http://www.ark.museum.no/Nettmanus/artikler_varia41/03-zachariassen.pdf

Det er grytidlig morgen den femte oktober. På fortauet ved torget i Trondheim ligger ei ung jente og sover. Jenta er delvis avkledd.  Forbipasserende antar hun er beruset, og hun er helt tydelig ute av stand til å ta vare på seg selv. De varsler politiet, som henter henne, og setter jenta i fyllearresten.

Utpå dagen våkner jenta til, og politiet avhører henne. Hun forteller at hun ble invitert på et glass konjakk av en mann hun kom i snakk med på gata. Hun ble med ham, og møtte to kamerater av mannen også. Hun forteller at hun drakk to glass konjakk, men at hun mente det smakte litt merkelig. Etter det husker hun ingenting.

Politiet spør hvor gammel hun er. Hun svarer at hun er sytten år. Jenta anmelder ikke forholdet. Politiet lar henne gå, uten å foreta noen nærmere undersøkelser. De ser det som sannsynlig at mennene har hatt seksuell omgang med henne, men ser det som intet straffbart forhold.

Ei uke etter hendelsen blir politiet kontaket av jentas tante, som lurer på hva som blir gjort med saken. Hun kan fortelle at jenta ikke er sytten år, men bare fjorten og nylig konfirmert. Til tross for dette velger politiet å henlegge saken, på grunn av bevismangel.

Etter hvert har saken blitt et hett samtaletema i Trondheim. Lokalavisa engasjerer seg i saken, og trykker en artikkel som krever at politiet gjenopptar etterforskningen, og avhører de mistenkte.

Etter en tid med mye debatt og avisskriverier velger politiet å avhøre de mistenkte: en løytnant på 24 år, en 54 år gammel fotograf, og en 32 år gammel farmasøyt. Til å begynne med nekter alle tre for at noe skulle ha skjedd den natten. Politiet velger å feste lit til mennenes forklaring, fordi de har et plettfritt rulleblad og de beste skussmål. Politiet noterer seg også at «jenta har et usedvanlig slett rykte, hun har løyet for politiet, og skal visst nok være drikkfeldig og lett på tråden.» Politiet finner ingen årsak til å tro at noen skulle ha skjenket henne, for så å tvinge seg til å ligge med henne. Vitner forteller dessuten at i dagene etter hendelsen var jenta igjen ute på byen «freidig både i oppførsel og utseende.»

Mange mener derfor at jenta selv bærer ansvar for det som har hendt henne. Hun kler seg som et ludder. Hun drikker. Hun flørter.

Jenta heter Minda.

Året er 1888.

Les mer på www.mindasaken.no