Vi skulle gjerne sett at det ble, men vi tror at tiden har gått fra formatet vårt. Mye av debatten har flyttet seg fra bloggene, ja, mange av bloggerne har flyttet seg fra bloggene. I fjor var det for første gang færre deltakere enn året før på 0803. Det var heller ikke så sterk temperatur i kommentarfeltet. Det har vært flotte år med 0803, og vi syns bloggen fortjener å huskes som noe som skapte liv og engasjement. Derfor gir vi oss nå.

Vi tror fremdeles at en happening som 0803 har sin misjon, men tror også at idéen må videreføres i et annet format – og kanskje også av noen andre.

Takk til alle som har skrevet og debattert i de fem årene 0803 ble arrangert! Dere blir fremdeles lest.

Hjertelig takk til alle som har deltatt gjennom å skrive innlegg og kommentarer i bloggen, det har vært en flott markering av hundreårsjubileet til den internasjonale kvinnedagen og femårsjubileet til 0803-bloggen. Takk også til de som har lenket hit og spredd informasjon om bloggen, vi har satt stor pris på det.

Vi håper vi møtes til neste år – det ser ikke ut til at kvinnedagen blir overflødig med det første.

Nå er bloggen stengt for nye innlegg, men den blir stående for fortsatt lesing og diskusjon.

På gjensyn!

Kvinnens kropp er offentlig. Derfor kan Aftenposten lage en sak om at unge jenter er dumme som drikker rusbrus uten å tenke på kaloriene den inneholder. Derfor kan kommersielle selskaper ta det for gitt at enhver kvinne er misfornøyd med sin egen kropp. Kroppen er syndig, hun vil aldri ha grunn til å være fornøyd. Derfor er den mest hyppige reklamen til kvinner på facebook og gmail nettopp for slankeprodukter. Og derfor er det kvinnens egen skyld om hun blir utsatt for overgrep. Denne logikken er det vanskelig å bli kvitt så lenge kulturen er både så kjønnet og så seksualisert.

Det hjelper ikke om noen få mennesker mener at voldtekt egentlig er noe menn kan gjøre noe med, siden det er menn som voldtar. Majoriteten fortsetter å legge skylden på kvinner, som vekteren sa til NRK nylig: ”Jenter er utrolig naive.” Hadde de ikke vært så naive hadde de ikke blitt voldtatt.

Derfor handler det ikke bare om moral når man ønsker å se tenåringsjentene kledd annerledes. Det handler også om frykt for hva de skal bli utsatt for og vissheten om at alle vil spørre hva jenta hadde gjort, hva hun hadde på seg og hvor mye hun hadde drukket.

Hva man spør gutter og menn om vet jeg ikke. Man kan jo ikke implisere at menn som gruppe har gjort noe galt. For det første er jo ikke menn en gruppe, de er individer. Vi kan ikke begynne å beskylde alle menn for å være voldtektsforbrytere, fordi noen få er det. Da er det bedre at den andre halvparten av befolkningen lever i konstant frykt.

(Ligger også på Lindkvists logg)

“Hun kan jo ikke lage mat! Dette utsagnet hører jeg ofte, framført av samboere som har skjønt det de fleste urbane gutter i sjekkealder har tatt inn over seg: Hvis gutter ikke kan sveive opp  litt snasen mat til damene, blir’e ikke no’ på dem.”

“Jenter en historisk sjanse til å ta tilbake makten på kjøkkenet, hive ut fet ferdigmat og ta en større ansvar for seg og sines ernæring.”

Ekern argumenterer for at dette er i kvinners egen interesse og ikke utfra en tradisjonell forestilling om at det er kvinners oppgave å lage mat. Kvinner bør ta vare på helsen og spise sunt – det nevnes også at kvinners livvidde har en tendens til å ese ut dersom de ikke gjør det. Han går endog til det skritt å kalle seg feminist. Hvorvidt det er i menns interesse å kunne lage mat, sier han ingenting om. Hvorfor er det viktigere for kvinner enn for menn å spise sunt og unngå at livvidden eser ut? Har ikke menn også en helse som påvirkes av kosthold og andre livsstilsvalg? Kvinner har et ansvar for sin egen og “sines” ernæring, skrives det. Hvorvidt menn har noe slikt ansvar skrives det ingenting om. Har de ikke det? Og menns livvidde? Er det mindre farlig med den enn med kvinners?

At jeg hverken kjenner igjen meg selv eller mine venniner i Ekerns beskrivelse er underordnet hovedpoenget som adresserer hvorfor det akkurat er kvinnens – og tilsynelatende ikke mannens – ansvar å besørge god og næringsrik hjemmelaget mat til seg selv og sine. Men det mindre poenget er også et poeng. Hvor henter Ekern denne informasjonen fra? De fleste kvinner fra min generasjon jeg kjenner lærte å lage mat hjemme. Jeg er tredve år og kan da ikke være så utdatert at jeg ikke lenger representerer kvinner generelt. Matlaging har blitt mer og mer populært, og både menn og kvinner boltrer seg på kjøkkenet og blogger om mat og matlaging, inkludert både undertegnede og kjæresten som faktisk er en mann. Vil barn slutte å lære å lage mat hjemme den dagen far også tar del i matlagingen? Det tror jeg neppe. Det blir vel heller slik at både gutter og jenter lærer å lage mat hjemme, heller enn bare jenter. Å lære matlaging hjemme er dessuten ingen forutsetning for å lære det senere i livet.

Skam på deg, Ekern! Å diskriminere grovt mellom kvinners og menns ansvar for egen og sin families helse kan slett ikke kalles et “feministisk prosjekt” slik du gjør. Jeg er selv svært opptatt av matlaging, ernæring og en sunn livsstil – men det er ethvert individs personlige ansvar, ikke et kvinneansvar!

Ekern, Yngve. “Kvinnene tilbake til kjøkkenet” i Aftenposten 23. oktober 2009

Med en nøye utstudert og innøvd orbita-bevegelse himlet han med øynene opp mot taket.

- Jævla kjerring! Sutre sånn for det der! tenkte han irritert for seg selv, da hun hadde bedt ham om å ta det litt rolig få minutter før.? Den jævla kjerringa lå der med skrevende bein. Stirrende!

- Var det alt? Ikke akkurat en djevel i senga, mumlet hun til sin indre engel.

Demonen hun hadde ventet på var forduftet.? Han VAR virkelig en fartsdemon, slik han hadde beskrevet seg selv på sin profilen. Nå tenkte hun ikke på den stilige, snertne, lavtliggende bilen han skrøt av å kjøre langs ville veier. Hun hadde aldri sett noe til den.

Hun reiste seg sakte opp fra sengen; slo på lyset og rettet på kjolen. Den hadde det ikke vært tid til å ta av. Han hadde brettet den godt over ansiktet hennes og det var det.

- Jeg har bakt kake. Eller; sa hun med et knis; den laget nærmest seg selv. Vil du ha? spurte hun halvt vendt bort fra ham.

Han smilte fornøyd. Et skikkelig kjerringemne! flirte han for seg selv. Slike norske damer, det vil bamsen ha. Tralala…Og nå er hun min!

– Ja, bra. Svarte han kort.?? Han la puten godt i nakken, la seg skrevende med muskuløse ben, dro på seg sin hvite boxershort.

Det var han alltid nøye på. Å være kledd.? Han måtte hindre henne fra å se hvordan det virkelig hadde seg fatt der nede.
Han minnet seg selv på at han alltid advart damene sine; ordene ”pikk” og ”liten” skal aldri nevnes i samme setning i hans nærvær.  Han måtte innrømme at han hadde smugkikket etter trening på de andre mannfolka i dusjen.? For å liksom understreke sin manndom la han seg bakover med hendene bak nakken. Han visste at dette ville fremheve de store bicepsene.

Hun listet seg ut mot fryseren. Hentet fram den runde, fyldige som hun hadde spart på en stund.? Hun satte på mikroen til tining; det tok sin tid. Men hun kunne vente. Lenge.
- Kommer du snart, eller? ropte det utålmodig fra soverommet. Jeg er sulten.

– Kommer, kommer! Skal bare varme den opp først.? Han hørte hennes smil i stemmen.?? Hun tok på seg grønne oppvaskhansker. Grep tak rundt den lunkne kaken, steg med raske steg inn på soverommet.

- Faen! Hva er det du gjør! Han rakk ikke si mer før ansiktet var fylt med små, røde flekker.

- Jeg bare farger boxeren din homorosa. Synes den var så kjedelig hvit.? Hun snudde seg og gikk sakte inn mot kjøkkenet. Restene av morkaken lå på kjøkkenbordet.

Hun sukket lettet. Midt i ammetåken hadde hun  hatt åndsnærværelse til å beholde noe av morkaken som hun hadde spart på for å grave ned i hagen og plante et tre på. Som et rituale og en hyldest til sin nyfødte sønns dåpsdag og hennes egen evne til å gi liv.

Foto hentet herfra norwicknut er fotograf

Referanser:
(1) Forfatter ikke oppgitt. “Foretrekker at sjefen er mann” i Aftenposten 8. mars 2010
(2) Rasch, Jonas Sverrisson. “Idag bør vi slå av TV-en og gi ham en seksuell overraskelse” i Dagbladet 8. mars 2010
(3) Beauvoir, Simone de. 2001. Det annet kjønn ( oversatt av Bente Christensen, fra originalen, Le Deuxième Sexe. 1949)

Israel-parolen var for øvrig en gjentagelse fra fjoråret, og også i Trondheim ble kvinnedagen brukt til å markere støtte til boikott av det landet i Midtøsten der likestillingen mellom menn og kvinner har kommet lengst. Blant parolene i 8. mars-toget i Oslo var også en om Afghanistan-krigen; og også der er det vanskelig å se den umiddelbare relevansen. Kan man ikke støtte norsk deltakelse i Afghanistan hvis man er feminist?

Heldigvis var det andre paroler som var langt bedre, ikke minst parolen som lovet kamp mot religiøs fundamentalisme, og som gav støtte til kvinnefrigjøring i alle land. Men er det ikke noe ironisk over at det samtidig ble demonstrert for hijab?

Selv har jeg et noe ambivalent forhold til hele hijabdebatten. På den ene siden mener jeg at folk i utgangspunktet har rett til og skal ha rett til å kle seg som de vil. Det er ikke min business, og det skal svært mye til før folks klesstil med rette kan betraktes som et politisk spørsmål; det er for pokker verken middelaldrende menn i Fremskrittspartiet eller ungdomsskolelærere som skal avgjøre hvilke plagg fjortenårige norske jenter skal ha lov til å bruke.

Dessuten: Når danske og norske politikere snakker om marginale fenomener som niqab- og burkabruk i Norge som om det var et omfattende problem og som om det omtrent er umulig for kvinner å bevege seg utendørs uten at en gjeng skjeggete imamer kaster svarte tremannstelt på dem, mistenker jeg at det er andre ting enn likestillingskamp som er avgjørende. Selv etter å ha bodd i en svært innvandrertett bydel i belgiske Mechelen har jeg til gode å se en eneste kvinne i burka eller niqab.

Et angrep på retten til å bære religiøst funderte plagg, om de ønsker det, er et angrep på disse individenes identitet og kan selv forstås som et angrep på religionsfriheten. I tilfellene niqab og burka taler flere hensyn for et forbud – blant annet maskeringsforbud i det offentlige rom – men i tilfellet hijab er dette en ganske annen sak.

Samtidig mistenker jeg at den franske ministeren Fadela Amara, som selv har algerisk og muslimsk bakgrunn, har gode poenger. Der den norske muslimen Yousef Assidiq tok til orde for å demonstrere for “retten til å bære burka” (that’s right! burka!) under 8. mars-toget, mener Amara at burkaen er “et fengsel” og “en tvangstrøye”. Der hijabfeminister gjerne ser på hijaben som en positiv identitetsmarkør som man har rett til å velge (men også til å velge bort), fokuserer Fadela Amara på hvordan den utgjør en del av det dobbelundertrykkingen jenter med innvandrerbakgrunn utsettes for.

I lys av dette er det lett å sette kaffien i halsen når man leser Zanib Kausars forklaring på egen hijab-bruk i denne artikkelen i Vårt Land. Selv om hun argumenterer for retten til å bruke hijab, peker nemlig Kausar på noen av de samme mekanismene som Amara gjør i sin bok “Ni putes, ni soumises” (Ikke horer, ikke underkuede):

– Jeg må ikke bestemme meg om jeg skal være norsk eller pakistansk. Med hijaben kan jeg bare være muslim. Jeg føler at jeg kan gå hvor jeg vil uten å få rare blikk. Jeg får respekt og blir ikke plaget. Hijab er ikke bare et plagg, men også en identitet, mener hun.

Jeg mener at både innvandrere, innvandrerbarn og andre har rett til å velge sin egen identitet, selv når den inkluderer bruk av et klesplagg storsamfunnet opplever som fremmedartet eller problematisk. Iffit Qureshi har også et poeng når hun kaller hijabforbud tvangsassimilering i dagens papirutgave av VG. Og dessuten: Dersom man betrakter hijab som et symptom på kvinneundertrykking – noe som utvilsomt er sant i noen tilfeller – er det vel i utgangspunktet selve sykdommen, altså kvinneundertrykkingen, som burde konfronteres? Hvis ikke blir det lett som å si: “Kvinneundertrykking er helt greit. Så lenge vi slipper å se det”.

Men sier ikke Kausar i sitatet over at man – dersom man ikke bærer hijab – faktisk risikerer både å bli plaget og å bli behandlet respektløst? Er ikke det hun beskriver i så fall “tvang”, om enn i den mer usynlige og forsiktige varianten “sosialt press”? Og er ikke det en god grunn til å vende tilbake til barrikadene i kampen for kvinnefrigjøring?

Jeg ble vekket grytidlig neste morgen. 

- Kunne du lage noe mat til oss? Vi har ikke spist siden i går ettermiddag.
- Jeg sover.
- Ikke nå.
- Lag deg mat sjøl.
- Kan du ikke gjøre såpass som å ordne litt mat?
- Det er natt for meg. Jeg må få sove.
- Du kan vel legge deg etterpå?
- Slutt og mas!
- Hva er problemet, om jeg tør spørre?
- Jeg er ikke hushjelpa di.
- Så det er prinsipper som gjør at du ikke kan være litt sjenerøs?
- Det også.
- Kom igjen!
- Au! Gi deg!

Han halte meg ut av senga.

- Få på deg klær!
- NEI!

Han slo.

Jeg ble redd og kledde på meg. Om jeg måtte rømme, måtte jeg uansett være påkledd.

Han dro meg inn i stua. Der satt seks, for meg ukjente, menn.

- Får du ikke skikk på kjerringa? lo en.
- Jo da, hu er bare litt grinete om morran.

Jeg følte meg ydmyket, og nektet bestemt å lage mat.

Han slo igjen. Og igjen og igjen. Mens seks voksne mannfolk satt og så på. En eneste gang ba en av dem ham om å “ta det litt med ro”.

Med blodig munn gikk jeg og la meg.

Jeg hørte ham begynne å styre med kopper og kar, og skjønte at NÅ hadde han bestemt seg for å lage mat sjøl. Han hadde vel fått demonstrert tilstrekkelig hvem som var “sjefen”.

Denne uken på jobb:

Jeg: Jeg fatter ikke at det er mulig å gjøre så feil. Pinlig, veldig pinlig.

Kollega: Ja, han har ikke helt peiling, men nå vet du det til neste gang.

Jeg: Hvordan fikk han den jobben?

Kollega (som er selverklært ikke feminist): Mannfolk.. Vi jenter må liksom bevise at vi er gode nok hele tiden, men det er rart hvor mange inkompetente menn det er i systemet.

Jeg: Ja, han må jo være kvotert inn bakveien.

Sylvi Listhaug fra FrP vil ikke ha kvotering. Hun er redd folk tror hun er kvotert inn, at hun ikke er der hun er fordi hun er flink nok. Jeg tenker at det er tross alt bedre å bli kvotert enn at menn kvoteres av liksomnaturlover. Det er kanskje virkelighetsforståelsen vi er uenige om. Hadde vi levd i et perfekt likestilt samfunn hadde kjønnskvotering vært overflødig. Men, menn kommer seg opp og frem og inn på en helt annen måte enn kvinner. Vi blir bedømt med ulike standarder, virker det som (men er det ikke deilig at det er forskjell på menn og kvinner, du?). FrP har åpenbart en tro på at samfunnet makter å behandle kvinner og menn rettferdig helt av seg selv.

Anette Hoff sier i Klassekampen at hun ikke vil ha kvotering. Hvertfall ikke i kunsten. Er det ett sted jeg mener det er nødvendig med kvotering så er det innenfor kunsten. Det er i kunst vi skal utfolde oss som mennesker, det er her vi lager kultur. Det er her vi finner karakterer vi kan relatere oss til. Hvor mange kvinnelige filmregissører finnes det? Kathryn Bigelow er den første kvinnen som har vunnet Oscar for regi. I 2010. Det tok 81 år.

Har vi tid til å vente i en menneskealder før kvotering blir overflødig eller er det bedre å være litt kvotert enn å ikke være i det hele tatt?

Bildet kommer fra http://www.flickr.com/photos/pfv / CC BY-NC 2.0

Og hvor er disse såkalte egoistiske mødrene som vil at mannen skal jobbe, mekke biler og betale regninger? Jeg har til gode å møte et slikt kvinnemenneske, for foreløpig har jeg bare møtt mødre som synes at far er viktig og som blir sinte hvis han jobber for MYE. Og for all del – vi har gått gravide, født og ammet et barn. Men vi skal være helt følelsesmessig avstumpet fra det hele.

Hmm… minner meg om en god gammeldags fødselsmaskin, spør du meg!

Nei, Yssen og Simonsen. Der er for gammeldagse. Moderne feminister føder barn!