0803

Tradisjonen tro blir de røde strømpene tatt frem i begynnelsen av mars. Kvinnefellesskapet skal feires, styrkes og paraderes. Dette er en cat-walk jeg aldri har deltatt på, og sannsynligvis ikke kommer til å støtte i år heller.

Jeg er nok feminist, men ikke sosialist.

Ikke bare er det en lite effektiv måte å jobbe for endringer på, å gå i tog, men parolene er sjelden noe jeg er komfortabel med: de fremstår som en slags prøve-valgkamp for de rødgrønne partiene. En del av sakene er jeg forsåvidt ikke helt uenig i, men presentasjonen og kamp-ropene er ikke særlig modernisert siden ‘glansdagene’.

Datoen 8. mars er dagen som markerer en russisk tsars avskjed i 1917, og innføringen av russiske kvinners stemmerett. Det hele startet noen år tidligere, i USA, men også der var det sosialistene som startet showet. Den internasjonale kvinnedagen feirer 100 år neste år.

Kjønnsbalanse, likeverd, lik lønn for likt arbeid, like muligheter, rettferdighet, det er saker jeg støtter og kjemper for hver eneste dag. Og i likhet med mange tror jeg ikke dette likeverdet bare handler om kjønn, men om mangfold.  Det å akseptere våre likheter og ulikheter, leve med forskjellene, og ikke forhåndsdømme de vi møter.

Denne bevisstgjøringen oppnår vi ikke ved å sprade gatelags med røde faner på våren. Den kommer gjennom daglig refleksjon og arbeid.

Det er også på tide at debatten heves fra området mellom lår og navle, og opp til det vi har mellom ørene. Selvsagt er det viktig med de seksual-relaterte temaene, men det burde være mulig å få debatten inn mot de grunnleggende problemenes årsaker, i stedet for å fokusere på de kroppsrelaterte konsekvensene.

Bare se på 8. mars-markeringen i Trondheim . Den er nå en 9-dagers festival med følgende temaer (samtlige..):

voldtekt, internasjonal mat, trafficking, omskjæring, mimrekveld over 100 års kamp, messe med feministisk perspektiv, språket i kristen gudstjeneste, angolanske kvinners fredsbok, kurs i kvinnenettverksarbeid, idemyldring for internasjonalt åpent treffsted, 8-mars-tog, kvinnefestkveld, mastergradsseminar med flere foredrag som teamriserer kjønn (erotikk/porno/voldtektsholdninger), kvinnerettigheter og barseldød, og  ‘kvinner-kan-kurs’ for minoritetskvinner.

Både mangfold, likeverd og respekt er noe vi må ta et daglig ansvar for. I skolen, i  gjennomgang og samtale rundt barnas lekser, valg av underholdning, omtale av andre mennsker, valg av ansatte, styremedlemmer, tillitsvalgte, i vanlig dagligtale og festtale.

Bare så det er klart. Jeg er i kategorien lidenskapelig rødstrømpe. Jeg synes bare at det å gå i tog med sprikende paroler for diverse meninger blir litt platt og uintelligent.  Hvis man tok for seg sak for sak og jobbet strategisk, så ville kanskje resultatene komme raskere. Jeg bare nevner likelønnskampen. Jeg støtter den helhjertet, men tviler på at en gåtur vil gjøre en forskjell.

Byens gater er ofte cat-walk for meninger, men 8. mars er nok en arbeidsdag for meg, på mange plan. Jeg sprader ikke, verken med røde strømper eller flagg, men jeg jobber for saken.

“Mais oui, det er jo snart den internasjonale kvinnedagen” sa jeg da jeg hadde skumma gjennom overskriften. Under var lista over over alt som skjer i 19. arrondissement fram mot åttende mars. “Kvinnedag… er det noe dere feirer i Norge?” spurte hun.

Nei, åttende mars markeres ikke bare i Norge. Selv om overskriftene i landets tabloider gjør det vanskelig å tro, er vi faktisk ikke aleine og “internasjonal” betyr heldigvis at så godt som hele verden synes dagen er verdt ei markering. Jeg er enig.

Nå er jeg verken sintere enn gjennomsnittet i befolkninga eller noe særlig hårete; jeg synes det kan være OK å vaske og jeg ønsker meg barn. Jeg har ikke lest all den nødvendige faglitteraturen og jeg nøler med å skulle velge én ideologi framfor en annen.

Allikevel lar jeg meg provosere. Av at Lonely Planet velger å omtale Simone de Beauvoir kun som filosofen Sartres elsker (og forresten også som forfatter, men det kommer i andre rekke) i Parisutgaven fra 2006 (6.utgave, side 121) og av at et av de viktigste sitatene fra midten av 1900-tallet brukes som billig salgsteknikk i klesbutikker rundt om i landet.

Av at så mange av de jeg møter ikke reflekterer over sin egen tilværelse og livssituasjon. Av at så mange av de jeg treffer ser på “kvinnekampen” som ferdig og verre: vunnet. Jeg er langt ifra noen “brøytebilfeminist“; jeg ser ikke engang på meg selv som særlig radikal. Kall det instinkt, kall det en selvfølge at jeg ønsker å kunne leve på lik linje som alle andre i samfunnet mitt. At jeg krever muligheten til å kunne velge selv.

Åttende mars markeres ikke bare i Norge og åttende mars markeres ikke kun for å passe på at vi ikke glemmer de kampene som allerede har blitt kjempa. Åttende mars markeres òg for at vi ikke må gleme å stadig tenke nye tanker om kjønn og om likestillingog åttende mars markeres fordi verden ikke står stille.