0803

I år blir min kvinnedag en lavmælt protest. Jeg skal ikke gå i tog. Jeg skal ikke sende tekstmeldinger til mine kvinnelige venner og kolleger og gratulere med dagen. Plassen på Youngstorget er altfor trang for meg. Jeg vil ikke være feminist på den måten.

Oslo var på denne tiden i fjor preget av en voldtektsbølge som var helt ute av proporsjoner, sett i forhold til byens folketall. Kvinner begynte plutselig å snakke om å spleise på taxi hjem. Det gjør noe med deg når en kvinne blir voldtatt og lemlestet rett utenfor ditt vindu. På kveldstid så jeg meg stadig over skulderen og rykket til hvis jeg oppdaget en mann bak meg. Jeg fikk en ny måte å bære kroppen på: Tårene i øynene og klikket i nakken man får når man skotter seg nervøst over skulderen kiler seg inn. Frykten blir snart ren eksistens.

Skyttergravskrig

Altfor mange debatter om voldtekt og kjønnsbasert vold ender i skyttergravskriger der særlig feminister stemples som mannshatende ideologer som trekker voldskortet for å oppnå politiske fordeler. Jeg har av og til lurt på når det skal ta slutt. Hvor mange runde formuleringer må jeg kaste ut av ermet for å få en dialog med menn om dette temaet, på en måte som både er rettferdig mot problemets omfang og alvor, og menns rettmessige krav om ikke å bli kollektivt stemplet som overgripere? Vil den dagen komme da vi kan diskutere voldtekt på en fornuftig måte uten at kvinners påkledning, seksualmoral, falske anmeldelser eller påståtte hevnmotiver trekkes frem som jokere?

Dinosaur-tog

Fjorårets 8. mars-tog i hovedstaden var preget av voldtektene som vakte så stor engstelse blant kvinner. En skulle tro at et 8. mars-tog ville være et sted å oppsøke under slike omstendigheter, at det var et sted man kunne hente trøst eller mot, bli presentert for slagkraftige løsninger. Jeg ble skuffet. «Jenter!!!!! Er dere sinte?! Det er jeg! Knytt nevene, tørk tåra, ta natta tilbake!» skrek appellanten til de fremmøtte. Jeg følte meg flau og fremmedgjort. I de sminkede øynene til tenåringsjentene som også var møtt opp leste jeg det samme. På Youngstorget var det ikke rom for tvil, nervøsitet eller frykt. Det var bare det sedvanlige refrenget, feministisk retorikk på tomgang, av typen som stenger flere rom enn den åpner med mindre man er en del av en helfrelst menighet.

Tøff nok?

Å be mennesker som er redde om å «knytte nevene og tørke tårene» vitner om mangel på kunnskap om den kjønnsbaserte voldens kompleksitet. Det avslører en foreldet forståelse av maktforhold mellom menn og kvinner. Man bekjemper ikke kjønnsbasert vold ved å la det være opp til den enkelte kvinne å være tøff nok. Voldsutsatte kvinner trenger ikke pep-talk alene, men et rettsvern og et samfunn med menn som ikke utøver vold. Selvforsvarskurs redder ikke i seg selv kvinnen som legges i bakken av en ukjent gjerningsmann. Knyttede never hjelper ikke den jenta som voldtas på nachspiel av gutten hun er forelsket i. I stedet for at feminismen og kvinnedagen skal handle om feministiske sjablonger, må vi få en helhetlig tilnærming hvor vi fjerner fokus fra individ til struktur, fra karaktertrekk ved overgriper og offer til kunnskapsbasert politikk og konkrete tiltak med statlige budsjettmidler i ryggen.

Vår tids største utfordring

Den største utfordringen for feminisme i dag tror jeg imidlertid er å skape bred mobilisering rundt sentrale kjernesaker, på en måte som også inkluderer menn. Særlig i arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner må menn aktivt på banen.

Men dette stiller krav til vår måte å debattere på. Det betyr at 1970-tallsretorikken om å «knytte nevene og tørke tårene» er moden for skraphaugen. Vi må åpne opp, ikke stenge dører. Vår generasjon av feminister må holde tunga rett i munnen: Problemet med seksualisert og kjønnsbasert vold skal verken gjøres større eller mindre enn det er. Vi trenger pålitelig statistikk og mer solide grunnlag å felle konklusjoner på enn krisesentrenes usikre mørketall. I dag vet vi at politianmeldelsene øker, men ikke hva det er uttrykk for. Det kan både bety at flere utsettes for overgrep og at flere anmelder, men fordi vi ikke kjenner det reelle omfanget av voldtekter i Norge, kan vi heller ikke evaluere om nåværende tiltak har effekt eller ikke. Vi famler så å si i blinde, og voldtektsofrenes rettssikkerhet er alvorlig truet.

Kjønnsrettferdighet eller kvinnekamp?

Integrerte analyser av koblinger mellom sex, makt og maskulinitet må danne utgangspunktet for debatt og videre forskning. I enkelte feministiske miljøer er det dessverre fremdeles en treighet når det kommer til å akseptere og anvende slike integrerte analyser.

I fjor satt jeg en kort periode i Kvinnefrontens landsstyre. På mitt første, eneste og siste styremøte falt følgende replikk: «Nå har man begynt å snakke om sånne greier med ”kjønnsrettferdighet”, at det lissom skal være like vanskelig for menn å leve i et patriarkat, som for kvinner! Hvis så er tilfelle, kan vi jo like godt legge ned hele kvinnekampen. Det er en farlig vei å gå!» Seriøst? Da er i hvert fall ikke jeg med.

For meg er det kroneksemplet på feministisk analyse som fremtidens likestillingskamp ikke er tjent med. Særlig tydelig blir dette i arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner. Om man ikke retter blikket mot patriarkatets skyggesider for det mannlige kjønn vil vi ende opp på stedet hvil.

Forvirrende patriarkat

Det finnes mannsidealer i vårt samfunn som er dypt ødeleggende for menns helse, identitetsutvikling og selvforståelse, og dette slår i sin tur tilbake på kvinners helse og sikkerhet. Forakt for svakhet eller krav om kontroll er sider ved menns liv som også påvirker kvinners liv. En mann som ikke har noen å snakke med om sin svakhet kan bli en farlig mann for kvinner dersom han i tillegg sliter med voldsproblematikk.

Mannsforskeren Michael Kimmel uttrykte det slik da jeg besøkte ham i New York i fjor høst: «Patriarkatet er forvirrende! Det sender blandede signaler. Der menn avseksualiseres av fiasko, avseksualiseres kvinner av suksess. Vi bruker både pisk og gulrot i oppdragelsen av gutter. Gutter opplæres til naturlig å ta plass og agere ut fra en idé om det mannlige privilegiet, men pisken er sanksjonene hvis han ikke innfrir forventningene eller er tøff nok.»

Gratulerer, gutter!

Menn har alt å vinne på likestilling. Det bør de snart innse. Og feminister har alt å vinne på å jobbe for menns interesser og rettigheter parallelt med de som angår kvinner spesielt. På nettforumet underskog.no skrev en mannlig debattant dette om hvorfor kjønnsbasert vold angår ham som mann og menneske: «Jeg har deltatt (…) fordi jeg kjenner litt for mange jenter som er blitt utsatt for overgrep, og sett (…) hva langtidseffektene av en voldtekt kan være. Å oppleve at en kjæreste gråter etter samleie fordi hun ikke klarer å la være, er noe av det kjipeste jeg har vært med på.»

Selv om jeg føler meg fremmedgjort i 8. mars-toget, er jeg fremdeles en stolt feminist. Jeg blir mer og mer uenig med andre feminister jeg kjenner, men det gjør ingenting, for i uenigheten ligger kanskje kimen til endring og ny teoriutvikling. Jeg håper at ny feministisk teori og praksis vil føre til at flere har lyst til å engasjere seg i likestillingsspørsmål, ikke fordi det er feministisk eller politisk korrekt, men fordi begge kjønn har en verden å vinne.

Derfor gratulerer jeg heller menn med dagen i dag; for dagen er også deres, hvis dere vil.

Av Anne Bitsch, journalist.