0803

Han beveger kroppen sin verdensvant, smiler med hvite tenner og tar i mot med største selvfølgelighet. Han har denne ubestemmelige guttesjarmen over seg; den som lokker jenter og kvinner til seg som et fluepapir.

Når han blir voksen vil han være en Nemesis for det motsatte kjønn. For det er slik de er; fluepapir. De vil klistre seg til ham -de vil smile til de ikke lenger kan bevege seg i hans uansvarlighet, hans verdensbilde der han er selve Navlen. Han kommer til å lage barn med kvinnene, være kjempestolt av hva hans sæd kan lage og han vil forsvinne når det blir masete.

Med avkom forvandles straks jentene til Kvinner og Løvinner.
De andre gutta, de snille, de som behandler jentene med omtenksomhet og respekt, vil aldri helt forstå hva det er som gjør at denne gutten har draget; hvorfor det akkurat er han som omringes av damene.
Gutta forstår det er «noe» og bruker mye tid på å finne ut av hva dette «noe» er. I mellomtiden holder de seg i nærheten av denne med dette «noe». De tror på historien om regn, prest og klokker og venter på små dråper av kvinns til dem selv.

Jentene og Kvinnene tror han er en alfahann. De tar feil; han er enda bare en av de rotløse, de sjarmerende, den som tuller seg vekk, aldri lærer å beskytte, fordi han alltid vil være beskyttet fra seg selv. Mor var like dødelig sjarmert som det alle de andre kvinnene kommer til å bli. Hun ser ikke at det er bjørnetjenester hun gjør.

Ja -for den evige sannhet er at det er mors skyld, ikke sant?
Alt er mors skyld og det er barndommen som bærer den store nøkkelen. Til alt.

Han bryr seg ikke egentlig helt -det gir ham påfyll til dette rotløse. Det uimotståelige. Når han blir stor nok kommer gutten til å lære å spille gitar, øver hastig inn et par nachspiel-låter egnet til å samle kvinnsa i en halvsirkel rundt ham, like skjødesløs som innsatsen han legger i sin påkledning -er  gitarklimpringen. Det skal se ut som om det kommer helt naturlig -no sweat. Likevel; alltid like riktige klær og riktige låter.

Mange kvinner, som da de var jenter, foretrakk i perioder den partneren som virket hardbarket, den hardtslående, rotløse; James Dean -klonen. Klonene vi trodde vi kunne snakke med, bare vi ga dem litt tid. For de hadde en dybde, hadde de ikke, bak masken av tøffhet? Ja, for det var den som kom fram i gitarspillingen, ikke sant? Slike gutter -det var de som kunne beskytte oss i den harde verden, de som kunne stille seg breibeinte i huleinngangen, jage unna inntrengerne, slå nedpå den som prøvde seg på dama hans, var det ikke?

Det var bare synd de ikke kunne betale regningene sine, Drømmeren og James Dean.
Then, once upon a time, there was this biological bell…
Når det rykker i eggstokkene og magen svulmer i innbilt svangerskap, er det på tide å lete etter den som kan håndtere det moderne livet; reparere bilen, holde oversikt over regningene, håndtere sosiale sammenhenger.
Tallet tredve ringelinger i ørene og jakten på den ansvarlige, den redebyggende, den som gjør drømmer til virkelighet, starter som en kløe i bakhodet. Ikke det at hun leter etter ham veldig bestemt og med våken målrettethet; men de langhåret, og de i skinnjakka blir mindre attraktive. De tynne, tynne kroppene blir byttet ut med mer solide skall.

Jeg leser at vi kvinner foretrekker snille menn. Er det sant? Hele tiden?
Når foretrekker vi «snille menn»?
-    Når de skal bygge redene?
-    Når de skal beskytte oss i den moderne verden, der penger, status og evne til å betale regninger i rett tid er være eller ikke-være?

Når vi fortsatt er fulle av sprut og saft som 50-åringer; er det da den «snille mannen» vi vil ha? Når vi ikke lenger har bruk for beskyttelse for oss og avkommet, barna er store og klarer seg selv. Hva da?
Er det da vi ønsker at den «snille» skal hente fram det rotløse, desiliteren av The Nemesisguy vi håper han har i seg? For han har dette ubestemmelige, dette som er akkurat nok til å holde oss gående, nok til å trigge og tilfredstille vårt behov for Mysteriet, men ikke så mye at han dumper oss på veien, ikke sant? Predatoren.

Om “den snille” ikke har så mye som en tøddel av jeger i seg, kan det være at kvinnen snur seg til annet hold? Vil vi bli jaktet på? “Den snille” har kanskje gjort jobben; vært provider og beskytter, tatt sin del av ansvaret for å føre menneskeheten videre.

Den evige trøst til James Deanerne, de rotløse, Drømmerne; at en gang; i en tid ikke langt herfra, når kroppene og hodene ikke lenger er dedikert avkom og ansvar; så er det kanskje igjen muligheter?

Det er Kvinnsa som velger Mannen og ikke omvendt, er det ikke?
Hva er en «snill mann» egentlig?