0803

“Hjernevask - bedre sent enn aldri” Sier Emmali Schürch til Dagbladet.

Kort fortalt; I over 20 år har hun arbeidet med studie- og karriereveiledning for ungdom og voksne og observerer at kvinner ønsker å jobbe med mennesker mens flertall av menn foretrekker tall og formler.

Hun mener at grunnlaget for dette er noe som ligger medfødt i menn og kvinner, det er biologi, noe vi ikke har evne til å ha kontroll over. Tendensen i Norge går altså mot forskjellsfeminisme med Eia i spissen.

Emmali Schürch gjør som Eia, de tilsidesetter historien med strukturell undertrykking og forskjellsbehandling og forklarer adferd utelukkende med dets biologi.

Jeg hører lyden av vidåpne nedsparkede dører slamre i henglsene. Bedre sent enn aldri du liksom, i hvilket univers har mennesker levd i hvis de ikke har streifet innom denne diskusjonen før?

Det er ikke bare lettsindig, men historieløst. Observasjoner av kvinner igjennom 20 år kan aldri veie opp alle de hundre årene kvinner har blitt holdt unna offentligheten, holdt borte fra å stemme og utenfor all mulighet til å utdanne seg. Vi snakker med andre ord en årrekke lange tradisjoner som ikke endres over kort tid og kan heller ikke forklares i kjønns biologi, dette kant ikke utelukkes fra analysen.

Å utelukkende bruke mennesker medfødte evner og biologi til å forklare en gruppes adferd holder ikke mål da vi uten tvil påvirkes av alt som skjer rundt oss, vi har som kjent historie og tradisjoner som binder generasjoner sammen. Å sette det ene opp mot det andre har heller ingen hensikt, vi er alle uten tvil et produkt av våre foreldre genetisk og kulturelt. En fin blanding og en kombinasjon.

Å lenke et menneskets adferd til dets kjønns bilogi gjør oss til slaver uten evne til å endre oss eller gjøre noe med de smale rammene en er født inn i. Det fastlåser mennesker i stereotyper som i det hele er begrensende både for mann og kvinne. For selv om mange fortsatt velger tradisjonelt. har også fler og fler muligheten til å bryte ut av mønsteret som kan føles hemmende for dem. Derfor er det trist å observere denne tendensiøse retningen i kjønns- og likestillingsdebatten.

Vi er ikke lenket fast i vårt kjønn, mennesker har all mulgihet til å overkomme dette.
Historien viser at forandringer kan skje, og det skjer hele tiden. kvinners bilogi, altså evnen til å føde har holdt henne lenket itl hjemmet i århundre og hun ble defintert deretter som et enkelt vesen som resonerte med hjertet og ikke med hjernen.

Men hvordan kunne hun da hun ble nektet all utdannelse? Og med et slikt utgangspunkt skulle en altså forklare kvinnens natur. Det er som å sette en løve i bur hele livet for så å forklare dets naturlige adferd. Det er og blir grov urett.
Vi kan rett og slett ikke vite, mennesket har blitt satt i hemmende omgivelser altfor lenge.

En gang hadde ikke kvinner mulighet til utdannelse på grunn av dets “natur” på samme måte skal altså hennes bilogi i dag lenke henne til en visse typer yrker. Dette gjelder selvsagt også menn, de er heller ikke fritatt for disse forestillingene.
En kvinne ville valgt tradisjonelt for 200 år siden og hun velger tradisjonelt i dag, den eneste forskjellen er at valgene har endret seg over tid.

Jeg forstår ikke hva denne Eia-evolusjons-vinden kommer av, hvorfor er det egentlig en slik fokus på såkalt bilogiske uforandelige forskjeller mellom kjønn? Hva ligger egentlig bak dette?

Det er vanskelig for meg å forstå hva en ønsker med med en slik tilnærming om ikke det er en uutalt enighet at en egentlig vil opprettholde kjønnskiller. At det ligger et ønske bak om å leve tradisjonstro, lenke mennesker fast i et satt mønster og kvinner vil atter en gang gå samme vei som deres mor gikk, deres bestemødre og oldemødre. Kan det være slik at likestilling egentlig ikke er ønsket?

Det er en grunn for at en har sluttet med raseforskning, la den samme grunn gjelde for kjønn.
Når skal mennesker forstå å annerkjenne at den strukturelle undertrykkingen begynner der forskjellsbehandlingen starter? Når skal vi lære å se på hverandre som mennesker og individer og ikke kjønn?

Fremdeles tenker jeg tilbake på det og ergrer meg litt. Over det svaret jeg ikke gav på jobbintervjuet til den store jobben. Til den med stor J. Den som skulle ta meg ut i den store verden og kanskje redde den litt også. Jobben fikk jeg likevel, men jeg ergrer meg fremdeles litt. Over svaret, en slags ironisk motsats til at jeg egentlig satt der overfor en intervjuer og en stemme fra et land langt borte over høyttalertelefonen. Jeg, en jente som med den største selvfølgelighet hadde studert det dyreste studiet og utdannet meg til et yrke der man kan utøve makt over andre, helst på godt men noen ganger kanskje også vondt. At jeg, som kvinne, satt der med høyeste mulig utdanning og søkte på en spennende og krevende jobb, og faktisk kunne få den, var en selvfølgelighet. Egentlig var svaret også en selvfølgelighet, men det forsvant i nerver og en samtale med en høyttaler.

Svaret skulle være stigma og kunnskap. Spørsmålet var “Hva syns du er den største utfordringen i arbeidet med HIV/AIDS i Afrika i dag?”

Jeg skulle svart stigma, at kvinner er så redde for konsekvensene av å vite at de heller lar være å teste seg. At de bare ved å bli sett ved et senter for HIV-testing kan risikere at mannen beskylder dem for utroskap og krever skilsmisse, til tross for at det kan ha vært han som smittet henne. Jeg skulle svart økt kunnskap og utdanning, særlig hos kvinnene. Så de kan stå på egne ben og selv ta ansvar for seg selv. Så de ikke blir giftet bort i tidlig alder og ikke vil finne seg i voldelige ektemenn. Så de ikke bytter sex i penger, klær eller andre ting de og barna trenger. Så de ikke er så utsatt for smitte.

Det var det jeg skulle svart.

AIDS er i dag den vanligste dødsårsaken i verden blant kvinner i fertil alder (les mer hos bbc og aftenposten). Kvinner er mer utsatt pga seksuell vold og manglende rettigheter. Når tabloide utspill om at det ikke lønner seg for norske kvinner å få barn og at norske kvinner må bli mer kvinnelige suser forbi, er mine tanker hos disse kvinnene. På selveste kvinnedagen har jeg svaret klart.

Som kvinnepolitisk talsmann i denne familien har du helt rett, sier mannen min.  Jeg har uttrykt min misnøye over innbydelsen til et orienteringsløp, og mannen min prøver ikke en gang å ta mannen bak innbydelsen i forsvar.  Han kunne sagt at fyren vet ikke bedre.  Han kunne sagt at det sikkert er gjort med humor.  Han kunne også sagt at innbydelsen er helt ok.  Men han gjør ikke det, han støtter meg, og på selve løpsdagen er han ikke snauere enn at han konfronterer løpsansvarlig med hans fadese på innbydelsesfronten.

Fadese og fadese, fru Blom.  Jeg kan gjerne la slikt passere, men det er noe med den der tonen i innbydelsen.  Dette med å undervurdere.  Hva som gjorde meg misfornøyd? En filleting, egentlig.  Bare en liten småting i den store og hele verden, men nok til å sette sinnet litt i kok og tenke litt over hva som skjer.

Orienteringsløpet går i Ytrebygda i Fana en vinterkald dag i februar.  Orienteringsklubben frister med to løyper fordelt på fem klasser:

7 km : Herrer Lang
5 km : Damer alle. Unge gutter. Gamle gubber. Svake herrer.

Her skal alle løpe i et terreng med 30 cm snø, det er både vei og sti, men også en del tungt terreng.  Også poster fordelt rundt omkring, slik det pleier å være.  Likt for alle, egentlig.  Rent bortsett fra at damer må løpe i samme klasse som de gamle gubbene og de svake herrene.  De har ikke anledning til å løpe sammen med herrene i den lengste klassen.

Dette er jo et forsøk på å være morsom, jeg ser jo den, for løpsleder følger opp med følgende ord:

Fellesstarten går samtidig for alle. Alle løper samme trasè, men kortløypen har 2 innersvinger. Førstemann til mål vinner, uansett klasse. Egen samvittighet bestemmer løype- og klasse-valg, men arrangøren er helt suveren og kan overprøve svake sjelers løypevalg.

Morsomt, ikke sant?  Men skal det være sånn?  Hvorfor denne forskjellsbehandlingen i idretten?

I dag kunne vi høre lege i Olympiatroppen, Lars Engebretsen, si at det på åtti og nittitallet var et av argumentene fra østblokklandene at kvinnene kunne få brystkreft av å delta i kvinnefotball.  Og nedslaget i hopp kunne være skadelig for de reproduktive organene.  Det er såkalte medisinske begrunnelser som ligger til grunn, det at kvinnekroppen ikke tåler det og at kvinner er for svake.

”Gutteklubben” Tjalve hegnet om Holmenkollstafetten som mannsbastion fra 1923 til 1975.  Kvinner hadde ønske om å være med, men møtte stor motstand.  Midt på 1960 tallet fikk de lov til å være pausefyll og løpe en liten stafett inne på Bislett, men ble seinere erstattet med turnjenter, som hadde større underholdningsverdi.  Dette var det enkelte som ikke ville finne seg i, og det med god grunn.  Gerd von der Lippe, for enkelte av oss kjent som professor i idrettssosiologi ved Høgskolen i Telemark, løp med en blomsterkvast som stafettpinne under Holmenkollstafetten i 1972 og fikk deretter startforbud i friidrett for denne akk så gedigne forseelsen.  I 1973 ble Idrettsaksjonen dannet, og i 1974 kunne man i 8-mars toget gå under parolen Nei til kvinnediskriminering i idretten.  I 1975 fikk kvinnene lov til å stille egne lag i Holmenkollstafetten, men alle hersketeknikker Berit Ås er en talsmann for ble tatt i bruk for å hindre at dette ble en realitet: Kvinnene ble usynliggjorte, de ble gjort til latter, informasjon ble tilbakeholdt, de ble fordømt og påført skyld og skam.  Fordi de ville løpe.  Like langt som gutta.  Men gutta boys definerte hvorvidt kvinner kunne løpe langt, ja hvorvidt de egentlig kunne løpe i det hele tatt.

For det var denne knallharde etappen opp til Besserud som virkelig var bøygen.  Det er jo virkelig skummelt for damer å løpe hele 2 kilometer.  Det har jo alltid vært kjempeskummelt å la kvinner få lov til å delta i noe som fører til svetting og sikling.  Friidrett for kvinner stod ikke på programmet i Olympiske Leker før i 1928, men de fikk ikke lov til å løpe mer enn 400 meter, altså en runde rundt banen.  IOC hadde problemer med å se utmattede kvinner, så noe lengre distanse kom ikke på tale før i 1960.  Enten har kvinner blitt bedre til å løpe med åra, eller så har IOC kommet på bedre tanker helt av seg selv, for i 1972 fikk de endelig lov til å løpe 1500 meter, og jaggu var det noen som skjønte at kvinner også kunne løpe maraton og lot dem gjøre det fra 1984.

Men allikevel settes det opp hinder for hvor langt kvinner kan løpe eller gå på ski eller skøyter i forhold til menn.  Hvorfor går ikke damene 50 km på ski?  Jeg er ganske sikker på at sterke og trente kvinnekropper kunne klart det.  Slik jeg også er sikker på at mang en mann jeg kjenner ikke kan klare å komme seg gjennom en 7 km orienteringsløype.

En kropp som tåler en fødsel, tåler lengre distanser.  Banna bein.

(Kilder:  Lippe, Gerd von der. «det er ittno som kjem ta sæ sjøl.» I: Kvinnens årbok 1976. Oslo: Pax, 1975, samt husbondens, sportsidiotens, hukommelse og notater fra timer med Gerd)

Illustrasjon: Gelbooru

Tradisjonen tro blir de røde strømpene tatt frem i begynnelsen av mars. Kvinnefellesskapet skal feires, styrkes og paraderes. Dette er en cat-walk jeg aldri har deltatt på, og sannsynligvis ikke kommer til å støtte i år heller.

Jeg er nok feminist, men ikke sosialist.

Ikke bare er det en lite effektiv måte å jobbe for endringer på, å gå i tog, men parolene er sjelden noe jeg er komfortabel med: de fremstår som en slags prøve-valgkamp for de rødgrønne partiene. En del av sakene er jeg forsåvidt ikke helt uenig i, men presentasjonen og kamp-ropene er ikke særlig modernisert siden ‘glansdagene’.

Datoen 8. mars er dagen som markerer en russisk tsars avskjed i 1917, og innføringen av russiske kvinners stemmerett. Det hele startet noen år tidligere, i USA, men også der var det sosialistene som startet showet. Den internasjonale kvinnedagen feirer 100 år neste år.

Kjønnsbalanse, likeverd, lik lønn for likt arbeid, like muligheter, rettferdighet, det er saker jeg støtter og kjemper for hver eneste dag. Og i likhet med mange tror jeg ikke dette likeverdet bare handler om kjønn, men om mangfold.  Det å akseptere våre likheter og ulikheter, leve med forskjellene, og ikke forhåndsdømme de vi møter.

Denne bevisstgjøringen oppnår vi ikke ved å sprade gatelags med røde faner på våren. Den kommer gjennom daglig refleksjon og arbeid.

Det er også på tide at debatten heves fra området mellom lår og navle, og opp til det vi har mellom ørene. Selvsagt er det viktig med de seksual-relaterte temaene, men det burde være mulig å få debatten inn mot de grunnleggende problemenes årsaker, i stedet for å fokusere på de kroppsrelaterte konsekvensene.

Bare se på 8. mars-markeringen i Trondheim . Den er nå en 9-dagers festival med følgende temaer (samtlige..):

voldtekt, internasjonal mat, trafficking, omskjæring, mimrekveld over 100 års kamp, messe med feministisk perspektiv, språket i kristen gudstjeneste, angolanske kvinners fredsbok, kurs i kvinnenettverksarbeid, idemyldring for internasjonalt åpent treffsted, 8-mars-tog, kvinnefestkveld, mastergradsseminar med flere foredrag som teamriserer kjønn (erotikk/porno/voldtektsholdninger), kvinnerettigheter og barseldød, og  ‘kvinner-kan-kurs’ for minoritetskvinner.

Både mangfold, likeverd og respekt er noe vi må ta et daglig ansvar for. I skolen, i  gjennomgang og samtale rundt barnas lekser, valg av underholdning, omtale av andre mennsker, valg av ansatte, styremedlemmer, tillitsvalgte, i vanlig dagligtale og festtale.

Bare så det er klart. Jeg er i kategorien lidenskapelig rødstrømpe. Jeg synes bare at det å gå i tog med sprikende paroler for diverse meninger blir litt platt og uintelligent.  Hvis man tok for seg sak for sak og jobbet strategisk, så ville kanskje resultatene komme raskere. Jeg bare nevner likelønnskampen. Jeg støtter den helhjertet, men tviler på at en gåtur vil gjøre en forskjell.

Byens gater er ofte cat-walk for meninger, men 8. mars er nok en arbeidsdag for meg, på mange plan. Jeg sprader ikke, verken med røde strømper eller flagg, men jeg jobber for saken.

Her er jeg en sta mannemann. Verktøy og strikkejakke har jeg arvet etter min far, sannsynligvis staheten også. Jeg nekter å spørre om hjelp. innrømme nederlag eller ringe håndverker. Skruen skal inn, døren skal sitte fast, knirkingen skal bort og døren skal i hvert fall ikke ta nedi dørstokken når jeg er ferdig! Det tok nøyaktig et år, så seiret staheten over den idiotiske døren!

Harald Eia har hjernevasket hele det norske folk i uken som gikk (http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/613426/). Han konfronterte uforberedte norske kjønnsforskere med tynne og tvilsomme teorier fra radikale utenlandske forskere. Det er ikke akkurat vitenskap, men det blir jo god underholdning… La oss håpe nytteverdien øker i de kommende programmene.

Men jeg vil også si litt om kjønn. For jeg tror det er forskjell på kvinner og menn, og jeg tror forskjellen blir skapt før barnet blir født. Det er nok sånn at evolusjonen har favorisert individer som har hatt rendyrkede egenskaper. Tenk deg en bedriftsleder som kun ansetter “altmuligfolk”, altså noen som er jevnt gode til alt. Sannsynligvis vil denne bedriften tape i konkurranse mot en annen bedrift som ansetter spesialister innen ulike disipliner. Denne konkurransen er den samme som styrer artenes utvikling, også kjent som “survival of the fittest”. Det betyr ikke at den sterkeste overlever, men at den best tilpassede gjør det.

Opp gjennom menneskehetens historie har bestemte egenskaper blitt rendyrket. En eller annen gang fantes det et dyr som var født med en spesiell kropp og spesielt gode balanseevner, dette var det første dyret som klarte å reise seg opp på to ben. Dermed kunne dyret speide etter mat og farer, og sannsynligheten for overlevelse økte. Dette dyret fikk avkom, noen av dem arvet muligens opphavets egenskaper. Disse hadde også høyere overlevelsessjanse enn sine artsfeller med gjennomsnittelige egenskaper. Gjennom mange generasjoner har det dermed skjedd en perfeksjonering av arten.

Mennesker er like, men samtidig ulike. Noen har store tenner, andre er kortvokste eller har skarpt syn. Variasjonsbredden kombinert med utvelgelsen beskrevet over gjør at artene er i endring. Vi ser det på hesten, som stammer fra et dyr på størrelse med en rev. Og vi ser det mest av alt på alle de ulike hunderasene som har oppstått gjennom styrt utvelgelse siden ulven ble temmet for mer enn 10.000 år siden.

En gang i tiden bodde menneskene i huler. Det var mange oppgaver som måtte utføres: Mat og ved skulle skaffes, bål skulle tennes opp og maten tilberedes, familien skulle forsvares og barn skulle oppdras. Noen måtte passe hus og hjem, noen måtte ut å jakte eller krige. Enkelte mennesker hadde evner og egenskaper som gjorde dem godt skikket til noen av disse oppgavene, og de ble selektert (utvalgt) av det motsatte kjønn. Det var praktisk at det ene kjønnet utviklet muskler, hurtighet, godt detaljsyn og konsentrert hørsel, mens det andre kjønnet utviklet omsorgsevne, godt overblikk og evne til å gjøre flere ting på en gang.

I Hjernevask sist mandag var det et poeng at kvinner som fikk beskjed om at de ville bli utsatt for smerte om 30 minutter, helst ville vente i et rom sammen med andre mennesker. Menn som fikk samme beskjed, ville helst vente i enerom. Når Marit Bjørgen går et dårlig skirenn, gråter hun på TV og snakker med det norske folk. Når Petter Northug presterer svakt, vil han sitte å sture i ensomhet.

Vi ser slik seleksjon i menneskeheten i vår tid også. Vi blir for eksempel høyere og høyere. I 1910 var 13 % av vernepliktige menn i Norge under 165 cm høye, i 2009 var andelen kun 1,3 %. Gjennomsnitthøyden for norske menn har økt med 8,7 cm i løpet av 100 år (http://www.ssb.no/aarbok/tab/tab-106.html).

Pene mennesker regnes som mer attraktive av mange. Dette kan skyldes en ide om at pene mennesker får pene barn, og pene barn får lettere liv. Dermed vil evolusjonsmekanismene styre menneskeheten slik at vi blir penere og penere - uavhengig av plastiske operasjoner.
Gjennom menneskehetens historie har naturen altså utviklet oss som art, og også utviklet oss ulikt som kjønn. De siste hundre årene har likestilling blitt et moteord, og det betyr at kjønn ikke lengre skal spille noen rolle. Plutselig skal egenskaper som naturen har finslipt i genene våre gjennom hundre tusen år ignoreres. Kvinner har rendyrket sin omsorgsrolle, tatt ansvar for barn, mat og hus og hatt overblikk på hjemmebane. Plutselig skal de ut å gjøre karriere, jobbe med maskiner og tjene masse penger - selv om mange ikke har lyst til det. Menn har opp gjennom årene funnet sin rolle som tause matfangere, først som jegere og deretter som bønder og arbeidere. Det er en grunn til at mange menn (og få kvinner) liker laksefiske og rypejakt - mange timer alene i naturen med blikket fokusert på et fiskesnøre eller lyttende etter fugl som flakser opp. Nå er idealet at mannen skal ta permisjon med en liten baby, snakke om følelser, gråte av og til, være opptatt av sunnhet, kle seg moteriktig og være flink til å konversere. Det er ikke så rart at noen menn plutselig sitter alene igjen i et stort hus og lurer på hvorfor verden har gått av hengslene.

Før måtte jentene velge jenteyrker. Nå må de velge gutteyrker. Det kalles likestilling når alle må velge det motsatte av det de egentlig vil.

Jeg har to barn, en av hvert kjønn. De oppdras til å bli åpne og aksepterende, og vi prøver ikke å dytte på dem noen kjønnsroller. Men vi ser jo tydelig at de velger ulike rollemodeller. Storesøster like Snehvit og Sunniva, mens lillebror har falt totalt for Pinky og Kaptein Sabeltann. Det har nok noe med at de ser etter rollebilder innen sitt eget kjønn, og der prøver vi å være bevisste på hva vi presenterer dem for. For storesøster sin del handler det om å vise henne jenteforbilder som Pippi Langstrømpe, Ronja Røverdatter, Madicken og Tre nøtter til Askepott (!) som motvekt til Sunniva (”Æ e redd, Pinky. Æ vil hjem…”) og Disneys passive prinsesser (”Someday my prince will come”). Lillebrod holdes bevisst unna superhelter som Spiderman (tause menn som har maske for å ikke vise følelser) og skytevåpen (maskingevær burde vært forbudt i lekebutikker). Sabeltann synes vi er bra, det handler om eventyr, spenning, samhold og mot. Sverd er OK, det er den modiges våpen. Skytevåpen er for de feige - eller til jakt.

• Det er forskjell på menn og kvinner
• Kjønnene har fått sine særpreg gjennom hundre tusen år med utvikling
• Forskjeller som ligger i genene kan ikke endres gjennom politiske vedtak

Ha en riktig god kvinnedag!

I år blir min kvinnedag en lavmælt protest. Jeg skal ikke gå i tog. Jeg skal ikke sende tekstmeldinger til mine kvinnelige venner og kolleger og gratulere med dagen. Plassen på Youngstorget er altfor trang for meg. Jeg vil ikke være feminist på den måten.

Oslo var på denne tiden i fjor preget av en voldtektsbølge som var helt ute av proporsjoner, sett i forhold til byens folketall. Kvinner begynte plutselig å snakke om å spleise på taxi hjem. Det gjør noe med deg når en kvinne blir voldtatt og lemlestet rett utenfor ditt vindu. På kveldstid så jeg meg stadig over skulderen og rykket til hvis jeg oppdaget en mann bak meg. Jeg fikk en ny måte å bære kroppen på: Tårene i øynene og klikket i nakken man får når man skotter seg nervøst over skulderen kiler seg inn. Frykten blir snart ren eksistens.

Skyttergravskrig

Altfor mange debatter om voldtekt og kjønnsbasert vold ender i skyttergravskriger der særlig feminister stemples som mannshatende ideologer som trekker voldskortet for å oppnå politiske fordeler. Jeg har av og til lurt på når det skal ta slutt. Hvor mange runde formuleringer må jeg kaste ut av ermet for å få en dialog med menn om dette temaet, på en måte som både er rettferdig mot problemets omfang og alvor, og menns rettmessige krav om ikke å bli kollektivt stemplet som overgripere? Vil den dagen komme da vi kan diskutere voldtekt på en fornuftig måte uten at kvinners påkledning, seksualmoral, falske anmeldelser eller påståtte hevnmotiver trekkes frem som jokere?

Dinosaur-tog

Fjorårets 8. mars-tog i hovedstaden var preget av voldtektene som vakte så stor engstelse blant kvinner. En skulle tro at et 8. mars-tog ville være et sted å oppsøke under slike omstendigheter, at det var et sted man kunne hente trøst eller mot, bli presentert for slagkraftige løsninger. Jeg ble skuffet. «Jenter!!!!! Er dere sinte?! Det er jeg! Knytt nevene, tørk tåra, ta natta tilbake!» skrek appellanten til de fremmøtte. Jeg følte meg flau og fremmedgjort. I de sminkede øynene til tenåringsjentene som også var møtt opp leste jeg det samme. På Youngstorget var det ikke rom for tvil, nervøsitet eller frykt. Det var bare det sedvanlige refrenget, feministisk retorikk på tomgang, av typen som stenger flere rom enn den åpner med mindre man er en del av en helfrelst menighet.

Tøff nok?

Å be mennesker som er redde om å «knytte nevene og tørke tårene» vitner om mangel på kunnskap om den kjønnsbaserte voldens kompleksitet. Det avslører en foreldet forståelse av maktforhold mellom menn og kvinner. Man bekjemper ikke kjønnsbasert vold ved å la det være opp til den enkelte kvinne å være tøff nok. Voldsutsatte kvinner trenger ikke pep-talk alene, men et rettsvern og et samfunn med menn som ikke utøver vold. Selvforsvarskurs redder ikke i seg selv kvinnen som legges i bakken av en ukjent gjerningsmann. Knyttede never hjelper ikke den jenta som voldtas på nachspiel av gutten hun er forelsket i. I stedet for at feminismen og kvinnedagen skal handle om feministiske sjablonger, må vi få en helhetlig tilnærming hvor vi fjerner fokus fra individ til struktur, fra karaktertrekk ved overgriper og offer til kunnskapsbasert politikk og konkrete tiltak med statlige budsjettmidler i ryggen.

Vår tids største utfordring

Den største utfordringen for feminisme i dag tror jeg imidlertid er å skape bred mobilisering rundt sentrale kjernesaker, på en måte som også inkluderer menn. Særlig i arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner må menn aktivt på banen.

Men dette stiller krav til vår måte å debattere på. Det betyr at 1970-tallsretorikken om å «knytte nevene og tørke tårene» er moden for skraphaugen. Vi må åpne opp, ikke stenge dører. Vår generasjon av feminister må holde tunga rett i munnen: Problemet med seksualisert og kjønnsbasert vold skal verken gjøres større eller mindre enn det er. Vi trenger pålitelig statistikk og mer solide grunnlag å felle konklusjoner på enn krisesentrenes usikre mørketall. I dag vet vi at politianmeldelsene øker, men ikke hva det er uttrykk for. Det kan både bety at flere utsettes for overgrep og at flere anmelder, men fordi vi ikke kjenner det reelle omfanget av voldtekter i Norge, kan vi heller ikke evaluere om nåværende tiltak har effekt eller ikke. Vi famler så å si i blinde, og voldtektsofrenes rettssikkerhet er alvorlig truet.

Kjønnsrettferdighet eller kvinnekamp?

Integrerte analyser av koblinger mellom sex, makt og maskulinitet må danne utgangspunktet for debatt og videre forskning. I enkelte feministiske miljøer er det dessverre fremdeles en treighet når det kommer til å akseptere og anvende slike integrerte analyser.

I fjor satt jeg en kort periode i Kvinnefrontens landsstyre. På mitt første, eneste og siste styremøte falt følgende replikk: «Nå har man begynt å snakke om sånne greier med ”kjønnsrettferdighet”, at det lissom skal være like vanskelig for menn å leve i et patriarkat, som for kvinner! Hvis så er tilfelle, kan vi jo like godt legge ned hele kvinnekampen. Det er en farlig vei å gå!» Seriøst? Da er i hvert fall ikke jeg med.

For meg er det kroneksemplet på feministisk analyse som fremtidens likestillingskamp ikke er tjent med. Særlig tydelig blir dette i arbeidet med å bekjempe vold mot kvinner. Om man ikke retter blikket mot patriarkatets skyggesider for det mannlige kjønn vil vi ende opp på stedet hvil.

Forvirrende patriarkat

Det finnes mannsidealer i vårt samfunn som er dypt ødeleggende for menns helse, identitetsutvikling og selvforståelse, og dette slår i sin tur tilbake på kvinners helse og sikkerhet. Forakt for svakhet eller krav om kontroll er sider ved menns liv som også påvirker kvinners liv. En mann som ikke har noen å snakke med om sin svakhet kan bli en farlig mann for kvinner dersom han i tillegg sliter med voldsproblematikk.

Mannsforskeren Michael Kimmel uttrykte det slik da jeg besøkte ham i New York i fjor høst: «Patriarkatet er forvirrende! Det sender blandede signaler. Der menn avseksualiseres av fiasko, avseksualiseres kvinner av suksess. Vi bruker både pisk og gulrot i oppdragelsen av gutter. Gutter opplæres til naturlig å ta plass og agere ut fra en idé om det mannlige privilegiet, men pisken er sanksjonene hvis han ikke innfrir forventningene eller er tøff nok.»

Gratulerer, gutter!

Menn har alt å vinne på likestilling. Det bør de snart innse. Og feminister har alt å vinne på å jobbe for menns interesser og rettigheter parallelt med de som angår kvinner spesielt. På nettforumet underskog.no skrev en mannlig debattant dette om hvorfor kjønnsbasert vold angår ham som mann og menneske: «Jeg har deltatt (…) fordi jeg kjenner litt for mange jenter som er blitt utsatt for overgrep, og sett (…) hva langtidseffektene av en voldtekt kan være. Å oppleve at en kjæreste gråter etter samleie fordi hun ikke klarer å la være, er noe av det kjipeste jeg har vært med på.»

Selv om jeg føler meg fremmedgjort i 8. mars-toget, er jeg fremdeles en stolt feminist. Jeg blir mer og mer uenig med andre feminister jeg kjenner, men det gjør ingenting, for i uenigheten ligger kanskje kimen til endring og ny teoriutvikling. Jeg håper at ny feministisk teori og praksis vil føre til at flere har lyst til å engasjere seg i likestillingsspørsmål, ikke fordi det er feministisk eller politisk korrekt, men fordi begge kjønn har en verden å vinne.

Derfor gratulerer jeg heller menn med dagen i dag; for dagen er også deres, hvis dere vil.

Av Anne Bitsch, journalist.