0803

Gjesteblogger Jørgen Lund
Phd i kunsthistorie

Wencke Mühleisens tekst i Klassekampen 22. februar med utgangspunkt i Karl Ove Knausgårds Min kamp, om ansvarsfraskrivelse og ”passiv kvinnelig vold”, er ytterst betimelig. Den mor som ikke gjør noe for å stoppe vold og overgrep mot barna, kan ikke kalles kjærlig og forståelsesfull, selv om vi rett som det er faktisk er så virkelighetsfjerne. Knausgårds idealisering av moren er snarere regelen enn unntaket. Men det trengs en vesentlig tilførsel.

”Den maskuline voldens synlighet gjør oss blind for passiv kvinnelig aksept”, sier Mühleisen meget presist. Men samtidig skriver hun seg inn i en språkbruk og et sett av forestillinger som selv deltar i ansvarsfraskrivelsen. Det dreier seg om begrepskoblinger av velkjent og i og for seg velbegrunnet slag: På den ene siden kvinnelig, aksept og svik, og på den andre siden maskulin, aggresjon, fysisk og overgrep. Men selve det massive tradisjonsbånd mellom begrepene mor, kvinne og passivitet er og blir et bidrag til tåkeleggingen av kvinners aktive vold.

Mødre har slått og slår, ikke få, men mange. Mødre smekker på fingrene, mødre rister knøttsmå mennesker. Mødre dreper. Mühleisens tekst påstår overhodet ikke at det ikke er slik. Men hun lar begreper og konnotasjoner som i praksis er idealiserende og tåkeleggende, passere uanfektet. Den virkelig farlige moren er ikke hun som ser bort, men hun som slår. Den nesten universelle redselen for å ta dette faktum inn over seg, ligger bak den virkelig farlige vanen med å se bort. Den som snakker åpent med venner om temaet, og den som våger å lytte til folks modige barndomsberetninger på nettfora, vet at aktiv kvinnelig vold er vanlig. Det vi trenger er bare å se og huske.

Dagens offentlige bevissthet vil fremdeles oppfatte formuleringen ”voldelig mor” som tilløp til selvmotsigelse, mens å si ”voldelig far” i grunnen bare er å gå i detaljer. Problemet er overhodet ikke at dette skulle være urettferdig overfor far, men at vi dermed forviser mange som har konkrete erfaringer med mors vold til ensomhet, skam og fortrengning. Mühleisen påpeker at det trengs et språkarbeid. Men å la dette være opp til kunsten og romanen, er å fortsette å se bort.

Det er ingen tvil om at den tradisjonelle mannsrollen stiller krav om større nærhet til vold enn kvinnerollen, og at ”gutteverdier” fremdeles har affinitet til brutalitet. Gjennomsnittlig har også en mann større kapasitet for mekanisk ødeleggelse enn en kvinne. Men for å nærme oss temaet vold mot barn, nødvendig både for barnas skyld og for barnet i oss voksne, må vi rett og slett gå til barndomsrealiteten, det å være liten. Det vil si å være avhengig av og prisgitt de store. Det eneste som teller i denne sammenhengen, er den absolutte forskjellen mellom voksenkropp og barnekropp, et proporsjonalt rått parti. Og dette er fullstendig ukjønnet.

Når en mor griper barnets arm så hardt at det verker, har hun brukt sin fysiske styrke til å skremme barnet. Hvis vi fortsetter å si at slike handlinger er noe andre gjør, overlater vi barnet til seg selv. Å innrømme dette, har ingenting å gjøre med bagatellisering av menns vold. En slik refleksmessig tanke er i seg selv en svært typisk realitetsflukt. Innrømmelsen innebærer derimot blant annet at samfunnets langvarige slit for å innrømme menns vold som vold bærer frukter.

Både individuelt og kollektivt utløser én sannhet den neste. Knausgårds skriving om faren er først og fremst et eksempel på at vi nå endelig begynner å lette på tabuet mot å anklage foreldre. I den grad det omsider blir gangbart, ikke lenger bare å kritisere menn og mannsrollen, men å si sannheten om far, er heldigvis neste kapittel gitt. Men selve forutsigbarheten er så alvorlig at det ikke er tidspunktet for å briljere og foreslå veddemål.

Refusert av Klassekampen. Først publisert på Sigruns blogg.

Den svenske sosiologen Nea Mellberg disputerte i 2002 med avhandlingen När det overkliga blir verklighet. Mödrars situation när deras barn utsätts för sexuella övergrepp av fäder. Hun sier det er en utbredt forestilling at mødre til misbrukte barn mer eller mindre bevisst velger å ikke “se” hva som skjer.

Diskurs og motdiskurs
Mellberg betegner forandringen som har skjedd i den dominerende samfunnsdiskursen om seksuelle overgrep mot barn fra og med 1980-tallet, som et skifte fra taushetens til talens diskurs. I tillegg til at det i dag snakkes om overgrep, kjennetegnes talens diskurs av forandringer i definisjonen på seksuelle overgrep og i synet på konsekvenser for barnet. Diskursskiftet innebar også at barn generelt ble tillagt større troverdighet enn tidligere.

Men virkeligheten er ikke entydig, og iblant kan det være riktig å snakke om direkte motdiskurser som eksisterer parallelt med den dominerende samfunnsdiskursen. For eksempel kan visse typer seksuelle overgrep fra enkelte hold bli ansett som relativt harmløse.

Å “se” overgrep
Et utgangspunkt for Nea Mellberg er at mødre ikke kan “se” mer enn hva samfunnet gir mulighet for noen til å se, og at mødrene - som andre - tolker det som skjer i lys av en dominerende samfunnsdiskurs. Men mødre til incestutsatte barn pendler også - i kortere eller lengre tid - mellom ulike diskurser og motdiskurser. Mødrene kan da forstås som at de lever i to virkeligheter samtidig, med overgrep som både fins og ikke fins.

Vanskelig valg
Et av mødrenes problemer er hvordan de skal forstå mannen de har levd sammen med - barnets far - som seksualovergriper. De risikerer å miste sin egen identitet, som normal og vanlig partner og mor. Gjennom avviksdiskurser både med henblikk på overgripere og “incest-familier” forsterkes “ikke-normaliteten”. Hvordan kunne hun velge en sånn mann? Hva er det for noe spesielt med henne? Hun burde ha forstått! Hun måtte ha visst! Hvorfor beskyttet hun ikke barnet?

Hun har et vanskelig valg: Skal hun stole på barnet eller ikke, på mannen eller ikke, på seg selv eller ikke? Tenk om han blir uskyldig anklaget! Tenk om hun innbiller seg ting! Men hun må velge - mellom (å tro på) mannen og å tro på overgrepene. Mannen og overgrepene kan ikke finnes samtidig, sier Nea Mellberg.

Konsekvenser etterpå
Utviklingen som har skjedd de siste tiårene tvinger fram spørsmålet om hvordan samfunnet forholder seg til talens diskurs i konkrete tilfeller: Er det samsvar mellom samfunnets løfter til utsatte barn når det gjelder muligheter til å få hjelp og støtte, og det ansvar samfunnet er beredt til å ta?

Overgrep som ikke får juridisk gyldighet gjennom påtale og dom, synes ikke å få noen samfunnsmessig gyldighet. I de tilfellene der mødrene tror at overgrep har skjedd, men dette synet ikke deles av samfunnet, blir det bare i mødrenes øyne at mannen er avvikende. Dermed stilles det krav til mødrene om at de likevel skal vise tillit til barnas fedre, og også formidle tilliten til sine barn. I ytterste konsekvens kan mødrene risikere å miste omsorgen for barna til mennene om de ikke viser dem en tillit som de ikke lenger har.

Artikkel av Nea Mellberg:
När det overkliga blir verklighet
Artikkel i Bulletine:
Mødre og incestmistanker