0803

Fremdeles tenker jeg tilbake på det og ergrer meg litt. Over det svaret jeg ikke gav på jobbintervjuet til den store jobben. Til den med stor J. Den som skulle ta meg ut i den store verden og kanskje redde den litt også. Jobben fikk jeg likevel, men jeg ergrer meg fremdeles litt. Over svaret, en slags ironisk motsats til at jeg egentlig satt der overfor en intervjuer og en stemme fra et land langt borte over høyttalertelefonen. Jeg, en jente som med den største selvfølgelighet hadde studert det dyreste studiet og utdannet meg til et yrke der man kan utøve makt over andre, helst på godt men noen ganger kanskje også vondt. At jeg, som kvinne, satt der med høyeste mulig utdanning og søkte på en spennende og krevende jobb, og faktisk kunne få den, var en selvfølgelighet. Egentlig var svaret også en selvfølgelighet, men det forsvant i nerver og en samtale med en høyttaler.

Svaret skulle være stigma og kunnskap. Spørsmålet var “Hva syns du er den største utfordringen i arbeidet med HIV/AIDS i Afrika i dag?”

Jeg skulle svart stigma, at kvinner er så redde for konsekvensene av å vite at de heller lar være å teste seg. At de bare ved å bli sett ved et senter for HIV-testing kan risikere at mannen beskylder dem for utroskap og krever skilsmisse, til tross for at det kan ha vært han som smittet henne. Jeg skulle svart økt kunnskap og utdanning, særlig hos kvinnene. Så de kan stå på egne ben og selv ta ansvar for seg selv. Så de ikke blir giftet bort i tidlig alder og ikke vil finne seg i voldelige ektemenn. Så de ikke bytter sex i penger, klær eller andre ting de og barna trenger. Så de ikke er så utsatt for smitte.

Det var det jeg skulle svart.

AIDS er i dag den vanligste dødsårsaken i verden blant kvinner i fertil alder (les mer hos bbc og aftenposten). Kvinner er mer utsatt pga seksuell vold og manglende rettigheter. Når tabloide utspill om at det ikke lønner seg for norske kvinner å få barn og at norske kvinner må bli mer kvinnelige suser forbi, er mine tanker hos disse kvinnene. På selveste kvinnedagen har jeg svaret klart.

De som mener at likestillingen har gått for langt i dette landet, bes studere denne illustrasjonen og implikasjonene av den i noen minutter:

Disse tallene underdriver faktisk hvor stor kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet er. I Vg2 velger for eksempel elevene i programmet for “Service og samferdsel” mellom disse ulike retningene: IKT, reiseliv, salg/service og transport/logistikk. Ikke overraskende er kjønnsdelingen svært sterk på Vg2, selv om programmet som helhet kommer ut rundt 50 % på Vg1. Noe av det samme gjør seg gjeldene i Restaurant og matfag: det er ikke veldig mange gutter som går Vg2 konditor, for eksempel.

Dette er et resultat av elevenes frie valg. Det er samtidig et resultat som besegler skjebnen for forhåpningene om likelønn i Norge. Mens fagene på bunnen av kvinneandelsoversikten — mekaniske fag, elektrofag og byggfag — troner på toppen av lønnslista for yrkesfagene, er fagene med høyest kvinneandel lønnstaperne. Ikke kom og fortell meg at det skyldes at barnepleiere, hjelpepleiere og ungdomsarbeidere har lettvinte arbeidsplasser med lite stress og lange pauser. Det har de slett ikke. Kom heller ikke og fortell meg at det skyldes at vi har evig nok kompetent arbeidskraft i helsesektoren. Fremtiden skriker etter nok fagfolk til å stelle eldre og ta oss av økende krav i barne- og ungdomsarbeidet.

Samtidig ønsker både byggeplasser, elektrofirmaer, sykehus og eldrehjem seg bedre kjønnsbalanse i arbeidsstokken. De ulike erfaringene er nyttige for arbeidsmiljøet og for det rent faglige. Med sleivete stereotypier: kvinnene på byggeplassen holder mennenes mest sjåvinistiske og barnslige sider i sjakk, og helsebrødrene sørger for at samtalen på pauserommene holder seg til oppbyggelig faglig innhold i stedet for å utarte til en slags sladdersentral.

Om forskjellene grafen over skyldes biologi eller miljø, er altså fullstendig likegyldig. Vi kan ikke akseptere at vi utdanner for få helsearbeidere fordi helse- og sosialfag ikke er “frontfag”, slik gutta i LO har definert det. Vi kan ikke akseptere at arbeidsplasser skal bli rene kjønnssegregerte soner. Ikke minst kan vi ikke akseptere at guttene og jentene på skolen ikke får lære seg å tenke fag sammen med folk av det motsatte kjønn. Derfor må vi ha som mål å få spredningen fra midten mindre enn den er i dag — enten du er høyremannbiologfrimarkedstenker eller rødstrømpesosialistfeminist. Og det, folkens, er likestilling i praksis.